GMO-mais i Norge – rett rundt hjørnet?

I følge oppslag i VG 18.01.13 (1) har både Mattilsynet og Direktoratet for naturforvaltning (DN) anbefalt Miljøverndepartementet å godkjenne den genmanipulerte maistypen NK 603 til både menneskeføde og dyrefor. Denne maisen er modifisert til å tåle sprøyting med glyfosat og glufosinat-ammonium (mer kjent som virkemidlene i Round-Up). Den er også tilsatt et g beta lactamase gen som i sin fullstendige utgave gir resistens mot antibiotikum som f.eks penicillin og ampicillin. (2)

De to statlige instansene, som presumptivt er der for å beskytte oss, underkjenner dermed blant annet rapporten fra franske forskere som slår fast at rotter som ble foret med denne maisen utviklet kreft, samt hadde markant lavere levealder enn kontrollgruppen som ikke fikk denne maisen i foret. (3)

Det kan i denne sammenheng være interessant å opplyse om at DN allerede i 2008 anbefalte følgende: ” DN avga i juni 2008 anbefaling til Miljøverndepartementet om godkjenning for begge foreldrelinjene, NK603 og T25, til bruk i mat og fôr.” Jeg vil gjerne også utheve følgende sitat fra samme kilde: ”Mattilsynet har gitt fire fiskefôrprodusenter dispensasjon til bruk av maisgluten fra NK603 og T25 i fiskefôr.” Hvilke fire produsenter dette gjelder, er ikke oppgitt.

Det blir ellers hardnakket påstått fra oppdrettsbransjen at det ikke benyttes genmodifiserte planter i foret til fisken. I hvilken grad bransjen (som for øvrig har sin representant på plass i ministeriet som fiskeriminister) er troverdig får nesten bli opp til den enkelte å ta stilling til.

Jeg har i et tidligere leserbrev ramset opp en del produkter man må unngå dersom man ikke ønsker å få i seg genmodifisert mais. Jeg skal ganske raskt repetere den noe ufullstendige listen her:

Mais (rå, kokt, hermetisk), corn flakes, Maizena, maismel (finnes i det meste av ferdigmat, halvfabrikata og glutenfrie produkter), popkorn, taco, maischips, Smash, andre typer godteri som inneholder maisstivelse og sist, men ikke minst oppdrettsfisk, så som laks, fjellørret, torsk, kveite og andre typer oppdrettsfisk.

Det er verdt å nevne at det i USA, som ligger langt foran oss når det gjelder erfaringer med genmodifiserte produkter og deres innvirkning på folkehelsen, nå brer seg noe som nærmest må kalles et folkeopprør mot GMO produkter. Vi mennesker har heldigvis evnen til å lære av andres feil. Dersom vi ikke var i stand til det, ville vi fortsatt ha bodd i huler og ventet på oppfinnelsen av hjulet!

Kilder:

1.)    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10074214

2.)    http://www.dirnat.no/multimedia/47396/Horingsbrev.pdf&contentdisposition=attachment

3.)    http://www.nature.com/news/rat-study-sparks-gm-furore-1.11471

I dag knuser VG mytene om sunn mat…

I dagens VG kan man over hele førstesiden lese at nå knuser avisen mytene om sunn mat! Forskerne sier nemlig at økologisk ikke gir bedre helse, og for å understreke dette poenget, slik at selv den mest tungnemme skal skjønne det, har VG like godt satt et digert rødt kryss over Debios godkjent-økologisk-merke. Som alle vet er det forsiden som selger, og ikke minst er det den folk referer til når de vil score noen billige poeng i kostholdsdebatten som raser for tiden, som Harald Eia gjorde her om dagen i humorprogrammet ”Brille”.

Dersom man tar seg tid til å åpne avisen og lese artikkelen på side 8, 9, 10 og 11 (jada – de slår skikkelig på stortromma – mest bilder, selvfølgelig, men ingen skal si at de ikke har gitt oppslaget plass!) vil man kunne lese følgende: ”Vi mener fortsatt at det ikke er dokumentert at økologisk fremstilt mat gir bedre helse enn konvensjonelt fremstilt mat. Det sier fungerende direktør Knut Inge Klepp i Helsedirektoratet.” At helsedirektoratet fortsatt ikke synes at det er nok forskning som understøtter at økologisk mat er sunnere enn konvensjonell, blir altså til at ”mytene knuses”…

Videre heter det at ”Et argument som ofte blir brukt for at økologisk mat, er at du unngår rester av plantevernmidler i maten. Hvert år tar Mattilsynet rundt 1500 prøver av ferskt, fryst eller ferdigmat for kontroll av plantevernmiddelrester. Siden 2008 har det ikke vært overskridelser av grenseverdiene i prøver fra norskproduserte varer.”

Dette høres jo bra ut – ikke sant? (Rent bortsett fra at det mangler noen ord i den første setningen i sitatet ovenfor…) Det VG helt glemmer å opplyse om i denne sammenhengen er at siden 2008 har Mattilsynet økt de tillatte grenseverdiene for plantevernmiddelrester en hel rekke ganger. Grenseverdiene har faktisk økt hele tre (3) ganger bare i 2012! Stadig påtrykk fra EU og store konsern som Monsanto gjør at disse økningene later til å gå under radaren til de folkevalgte. Det er heller ikke små endringer det er snakk om her. For noen stoffer er det snakk om flere hundre ganger høyere verdier enn tidligere.

En annen ting jeg synes er en smule merkelig er hvorfor det stadig er samme mann som kommer til orde når det gjelder konvensjonelt landbruks fortreffelighet. ”Seniorforsker Arne Grønlund ved Bioforsk på Ås” kan du like godt memorere med det samme. Dersom en avis vil ha en person med faglig tyngde som er imot økologisk landbruk, vil du snart se at det bare er denne mannen som siteres. Hvor er alle meningsfellene hans? Det er veldig fristende å tro at han ikke har så veldig mange av dem…

Når det gjelder forskningsresultatene som viser at konvensjonelt dyrket mat har like mye vitaminer som økologisk dyrket mat, har jeg følgende kommentar: For å undersøke andelen av et stoff (det være seg vitaminer, mineraler, eller andre ting) må man i et laboratorium vite hva man leter etter. Man definerer altså på forhånd hvilke stoff det skal testes for. Nå vet vi at kunstgjødsel stort sett består av nitrogen, kalium og fosfor, og dette er fordi disse tre bestanddelene får plantene til å vokse fortere. Det finnes imidlertid en hel rekke andre mineraler og sporstoffer i naturlig gjødsel, som tilfører plantene andre vitaminer og mineraler enn disse tre. Selv om vi i dag har mye mer viten om vitaminer og mineraler enn, si for hundre år siden, er det slik at det fortsatt finnes sporstoffer og mikroorganismer som forskerne ikke har skjønt betydningen av enda. Problemet med å trekke slike forhastede konklusjoner, er at vi mennesker er helt avhengige av en myriade av mikroorganismer for å overleve, og jeg er redd for at dagens konvensjonelt dyrkede mat har alt for lite av disse.

Så konklusjonen blir at jeg fortsatt kommer til å kjøpe så mye økologisk jeg bare kan. Tiden vil nok vise hvilke forskere som var til å stole på, og hvem som lot sine meninger styres av store konsern, eller av frykten for at allmennheten skulle oppdage at de hadde tatt feil. Jeg runder av med et sitat av Cicero: ”Hvemsomhelst kan ta feil, men bare tåpen holder fast ved sin feiltagelse.”

Konvensjonelt, eller økologisk landbruk – hva er best?

Det vi i dag betegner som ”konvensjonelt landbruk” er omtrent 60 år gammelt. I store norske leksikon står ordet konvensjonelt oppført med betydningene: ”alminnelig, ordinær, som retter seg etter, stemmer med det som anses passende”. I grunnen har det lenge forundret meg at denne stadig mer industripregede og kjemibelastede landbruksmetoden har fått en betegnelse som indikerer at den representerer normen.

I Norge drives i dag 5,6 % av arealet på økologisk måte. I Soria Moria erklæringen framgår det at regjeringens målsetning er å øke denne andelen til 15 % innen 2020. Selv om de skulle nå sin målsetning, hvilket lite tyder på, vil den økologiske andelen være marginal.

Når multinasjonale konserner, som Monsanto, nå søker om å øke restinnholdet av glyfosat (den aktive substansen i Roundup) med 150 %, er det nok et eksempel på i hvilken retning det konvensjonelle landbruket er på vei. Det nye er nå at Roundup ikke brukes bare som ugressmiddel tidlig i vekstsesongen, men som en tvangsmodningsprosess for å kunne styre innhøstingstidspunktet. Det vil derfor naturlig nok finnes mye større verdier av glyfosat i maten vår enn før. Nyere studier viser for øvrig at dette stoffet ikke er på langt nær så ufarlig som tidligere antatt!

Når konvensjonelt dyrkede matvarer og økologiske matvarer undersøkes for å finne ut hvilke som er best, har jeg lagt merke til at det fokuseres på næringsinnhold. I disse studiene kommer de to typene nokså likt ut – i hvert fall i forhold til de få, spesifikke vitaminene som er undersøkt. Det som aldri nevnes i disse undersøkelsene er restene av plantevernmidler og andre kjemiske stoffer. Når forskningen nå peker mer og mer i retning av at skadevirkningen av disse midlene øker proporsjonalt med mengden og antallet vi inntar, forundrer det meg at myndighetene fortsatt lar seg presse av økonomiske hensyn til å gå med på Monsantos stadig mer urimelige krav. Hva med å trekke helsebudsjettet inn i den totale summen før man trekker konklusjonen at det svarer seg å la folk bli syke heller enn å tape noen kroner på handel? 

Fra en mathysterikers ståsted.

Jeg er opptatt av mat; av ren, hjemmelaget mat. Det har jeg for så vidt alltid vært, men temaet har opptatt meg i stadig økende grad i den senere tid, og jeg har både snakket og skrevet om det i alle tenkelige fora; facebook, blogspot, avisspaltene og e-post. Her en dag skrev av en av mine facebookvenner på veggen sin følgende lille hjertesukk:

”Lurer på hvordan alle mathysterikere der ute klarer seg gjennom dagen uten sammenbrudd. Bekymringsmeldingene gjaller i internettveggene, om alt fra kylling til selleri. Vi får dyrke vår egen mat alle sammen. Og kanskje ta et kurs i farmakologi, sånn at vi kan lage vår egen nervemedisin. På den måten så trenger ikke den evigvoksende trusselen om DØDELIG MAT ødelegge sjelefreden.”

Plutselig gikk det opp for meg at jeg er blitt en ekte mathysteriker! I det øyeblikket dette demret for meg, fór det flere tanker gjennom hodet mitt på en gang. Den første var: ”Jeg lurer på når vennene mine skjønte det?” For jeg har rimelig oppegående venner, nemlig, som er ganske flinke til å korrigere meg når de synes jeg tar av fullstendig. Så ble jeg lattermild, før latteren i neste øyeblikk satte seg fast i halsen, og jeg begynte å reflektere over hva dette dreier seg om egentlig. Jeg skal prøve å dele mine tanker om dette ”mathysteriet” med dere.

I bunn og grunn så handler dette om friheten til å kunne velge. Dersom man ikke bryr seg om hva man spiser, og ikke tror at det har noe å si for verken helse eller trivsel hva man putter i munnen, så har man tatt et valg og det er helt greit. Hvis man derimot tror at det betyr noe for kroppens og psykens velbefinnende hva man stapper i seg, har man i dagens samfunn et gedigent problem. For å illustrere hva jeg mener skal jeg gå litt tilbake i tid:

Da min bestemor vokste opp for ca 100 år siden var det ikke så lett å være norsk. Det var trange kår for de fleste, og den eneste form for matproduksjon som var industrialisert var hermetikkindustrien.

All annen mat var produsert på samme vis som det var blitt gjort i hundrevis, for ikke å si tusenvis av år. Kornet ble dyrket uten kunstgjødsel eller sprøytemidler. Det samme kan sies om de få sortene frukt og grønnsaker som trivdes så langt nord. Agurk og tomater var fremmedord, og bananer var det ingen som hadde smakt. Min bestemor vokste stort sett opp på sild og poteter, havregrøt, gulrøtter, løk og kål. All maten ble laget fra grunnen av, fordi det var den eneste måten å lage mat på. Det fantes ingen suppeposer. Syltetøyet mugnet hvis det stod åpent på kjøkkenbenken, og saften ble kokt av rips fra hagen og forseglet med lakk for ikke å gjære. I tillegg var all maten det vi i dag så vakkert kaller for ”økologisk”.

I dag er forholdene helt annerledes. Matindustrien sysselsetter tusener og er blitt så uoversiktlig, og produksjonskjeden så lang og kronglete, at de forskjellige delene av den ikke aner hva de andre holder på med.

Et godt eksempel er kyllingindustrien. Kyllingproduksjon i våre dager har ingenting med eggproduksjon å gjøre, for hønene som legger egg får et helt annet for enn de som ales opp på 32 uker for kjøttproduksjon. Det som skremmer meg er at kyllingprodusentene kjøper foret sitt fra en leverandør, la oss si Felleskjøpet, som kun skriver generelle ting som at foret er en ”standardblanding som sikrer optimale produksjonsresultater”. Bonden som aler opp kyllingene vet ikke hva foret inneholder, enten han er stor- eller småskalaprodusent. Ikke en gang de som drive med fjørfe på hobbybasis later til å bry seg om hva foret inneholder – de stoler på produsentens forsikring om at foret er sammensatt på en måte som gir høy avkastning og lite sykdom.

Et annet meget godt eksempel er oppdrettsnæringen. Her er forholdene enda verre! Fiskeforet blir produsert et eller annet sted, og oppdretterne tenker ikke så mye over at foret de aler opp fisken med består av ting det er unaturlig for fisken å spise i utgangspunktet, for ikke å snakke om at maisen i foret (ja – mais!) er genmodifisert til å produsere en gift som ødelegger tarmsystemet til organismene som spiser den.

Så kan vi ta en slakteribedrift, Gilde for eksempel. De får inn kjøtt som er alet opp på gud vet hva – i hvert fall har ikke Gilde peiling! De lager så et produkt av kjøttet som de maler opp, tilsetter en del konserveringsmidler og generell matsminke, sprøyter pølsene med litt røykaroma, pakker dem i plast og sender dem ut i butikkene.

Selv frukt og grønnsaker blir utsatt for en cocktail av kjemiske stoffer underveis i produksjonen fra drivhusene til butikkhyllene, og når leste du sist hvilken type kunstgjødsel, eller sprøytemiddelrester du finner i druene du kjøpte, for eksempel? Spørsmålet er i aller høyeste grad retorisk, for slik informasjon finner du aldri, og det er også poenget.

Eksempel på mat som i utgangspunktet er sunn, men som kanskje ikke er så helselig når det kommer til stykket:

Dersom man i dagens samfunn ønsker å velge sunn, giftfri mat, men uten å dyrke, eller ale den opp selv, har man ingen reelle valg! Man kan til en viss grad velge å kjøpe økologiske varer, men dersom man ønsker å leve helt uten giftstoffer, er dette i praksis umulig, uten å bruke så mye tid, krefter og penger at man like gjerne kunne drevet gårdsbruk på fulltid.

Så, ja – jeg er nok blitt en mathysteriker, mest av alt fordi jeg synes det er forkastelig at samfunnet vårt er blitt så uoversiktlig at det er umulig for vanlige folk å gjøre fornuftige valg, basert på den kunnskapen om maten som er tilgjengelig! 

E.coli-funn i norsk kylling.

Aftenbladet melder tirsdag 16. oktober at det nå er ekstra god grunn til å steke kylling godt og holde rått kyllingkjøtt atskilt fra annen mat. Dette oppslaget kom etter at det er funnet resistente e.coli-bakterier i nesten annenhver norsk kylling. Jeg vil gjerne dvele litt ved ordet ”resistente” i denne sammenhengen. Den største faren ved disse bakteriene, som lett overføres til mennesker, er nemlig at de ikke responderer på antibiotikabehandling. Det vil med andre ord si at dersom du skulle være uheldig å få i deg disse bakteriene ville du være ille ute. Grunnen til at disse bakteriene er så vanskelige å få has på, er fordi kyllingene som blir alet opp til mat får store mengder antibiotika i løpet av sitt korte liv. Rester av disse medisinene finnes også i kjøttet – i tillegg til den livstruende bakterien den altså ikke lenger hjelper mot. Ikke overraskende viser forsøk en sammenheng mellom resistente bakterier i kylling og resistens hos mennesker. Fortsatt ikke bekymret…?

Vi har nå kommet til et stadium der fjørfeproduksjonen er blitt så spesialisert at verpehøns og kyllinger til mat blir holdt fra hverandre. Verpehøns lever i et drøyt år før de blir slaktet og destruert. (Ja, du leste riktig; dette gjelder for øvrig også for økologiske høns!) Kyllinger blir alet opp på spesialfor som gjør dem slakteklare i løpet av 32 dager. Innholdet i dette foret har det vært mildest talt vanskelig å få rede på. Produsenten skriver kun generelle ting som at foret er en ”standardblanding som sikrer optimale produksjonsresultater”. Selv folk som driver med høns som hobby later ikke til å bry seg om hva foret de gir hønsene egentlig inneholder. Det indikeres at det inneholder store mengder mais, og en økologisk produsent opplyser om at han har problemer med å få tak i for som ikke inneholder genmodifisert mais.

Hvem vet når folk får nok? Det kommer kanskje snart til å bli mer vanlig med lyden av hanegal innenfor bygrensen, eller kanskje utstrakt bruk av snarer i bakhagene – kråker skal jo være god mat, har jeg hørt…

GMO-mais snart på markedet i Norge?

 I tre år har søknaden om å tillate genmodifisert mais ligget på miljøvernministerens bord. Nå skal saken avgjøres. For den som ikke har satt seg inn i saken, så kan det opplyses at forskningsrapportene som påviser skadevirkningene av GMO-produkter nå kommer tettere enn hagl. Folk flest trekker litt på skuldrene av dette, hvis de i det hele tatt gidder bry seg, og tenker noe sånt som; ”jeg holder meg bare vekke fra mat jeg har en mistanke om ikke er ren – hvor vanskelig kan det være?”

Jeg vil her kortfattet prøve å illustrere akkurat hvor vanskelig det vil bli å unngå genmodifisert mais dersom dette blir tillatt i den norske matindustrien. La oss ta en kjapp tur i din lokale matbutikk:

Du må selvfølgelig unngå de mest åpenbare produktene som hermetisk mais og hel mais som du finner i grønnsaksdisken. Fredags-tacoen ungene elsker – den går ut. Det samme gjør maischipsene som brukes til nachos, samt popcornet du koser deg med på kino. For dem som allerede har en skadet tarm og må spise glutenfritt brød, blir vanskelighetene enda større. Prøv å finne en glutenfri melblanding eller ferdigbakte brød som ikke inneholder maismel! Maizenajevningen mange bruker for å jevne sauser, desserter og supper – bort med den! Så kan vi starte på godteridisken; her er det nok best å gå rett forbi. Posen med Smash som du koser deg med av og til, kan du bare glemme.

Jeg har nå helt unngått reolene med ferdigmat og halvfabrikata – det blir for komplisert! Ta med et forstørrelsesglass neste gang du handler og les innholdsdeklarasjonen på ferdigproduktene, så vil du se hva jeg mener. Mais er meget utbredt som bestanddel i de fleste produkter. Oppdrettslaksen du har dårlig samvittighet for at du ikke spiser mer av, blir allerede foret med GMO-mais, ettersom oppdrettsnæringen har unntak fra det foreløpige GMO-forbudet, så det lar vi ligge i denne omgang.

Det er en utbredt oppfatning blant folk at myndighetene våre – i dette tilfellet mattilsynet – sørger for at maten vi spiser er trygg. Til det kan jeg bare si at mattilsynet har de siste årene vært en sterk pådriver for å tillate flere nye sprøytemidler, samt øke grenseverdiene i de sprøytemidlene som allerede er tillatt i Norge. Tre ganger bare hittil i år har disse verdiene blitt hevet. Så jeg beklager hvis min tillit til mattilsynet er noe tynnslitt etter hvert! I denne saken er ikke motstanderne GMO-forkjempere (finnes de blant vanlige folk…?), men heller apatien blant norske forbrukere! Jeg avslutter med et sitat av Arnulf Øverland: ”Du må ikke sove!”

Kilder:

http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0278691512005637

http://www.oikos.no/newsread/page.aspx?docid=13752

http://www.forskning.no/artikler/2012/juli/327547

http://www.nrk.no/fordypning/tillater-mer-gift-i-maten-1.8284612

Mattilsynet og matsikkerheten.

Kristina Landsverk som er tilsynsdirektør i mattilsynet gjorde en usedvanlig slett figur i debatten om merking av mat som ble sendt på nrk1 torsdag 6/9-12. Hennes påstand om at mattilsynet prioriterer mattrygghet framfor andre oppgaver ga meg gåsehud, med tanke på at mattilsynet stort sett har brukt tiden sin det siste året på å jobbe for å tillate flere nye, samt å øke grenseverdiene på allerede godkjente sprøytemidler i Norge. I mai i år ble det tillatt 13 sprøytemidler som har vært forbudt i Norge fram til nå, og 5 allerede tillatte fikk økte grenseverdier. Akkurat nå jobber tilsynet videre for å få tillatt enda flere sprøytemidler. Dette er stoffer vi forbrukere får i oss, uten å kunne lese oss til det på baksiden av etiketten på produktet, samme hvor kraftig forstørrelsesglass vi har med oss i butikken!  At den samme Landsverk kan stå og gjemme seg bak at de holder seg til regelverket som hun selv har jobbet iherdig for å få innført, er simpelthen kvalmende!

Andre produkter det heller ikke er mulig for oss forbrukere å finne ut hva inneholder, er for eksempel den laksen myndighetene oppfordrer oss til å spise mer av. Brorparten av all laks som selges i Norge i dag kommer fra en oppdrettsnæring som har fått unntak fra GMO-forbudet som gjelder for resten av landet. Myndighetene har bestemt seg for å bruke føre-var-prinsippet når det gjelder genmodifiserte matvarer, noe som er bra med tanke på alle rapportene som nå begynner å komme om skadevirkningene fra denne industrien, både på folks helse og for miljøet. Men oppdrettsnæringen er altså unntatt! Laksen som får genmodifisert mais i foret, får blant annet nedsatt evne til å fordøye proteiner, i tillegg til andre synlige skader på innvollene. Se artikkel: http://www.forskning.no/artikler/2012/juli/327547

At det nå dras i gang ”juksepatruljer” etter oppfordring fra forbrukerrådet, er kjempebra. Det vil øke folks forståelse for mat og dens betydning for helsen vår. Jeg savner imidlertid et folkelig opprør mot all giften som tilsettes maten vår, helt uten at vi har mulighet til å kontrollere det, eller velge det bort. Dette er selvfølgelig mye vanskeligere å gjennomføre enn det å lese på etikettene i butikkhyllene med forstørrelsesglass, og det er kanskje noe av grunnen til at folk flest mister motet. Men jeg tror at vi vil få litt av et ettermæle hvis vi lar industrien ture fram uten å si ifra at dette finner vi oss ikke i! Det er våre barn og barnebarn som må betale for de valgene vi tar i dag. Fedme, fordøyelsessykdommer, diabetes 2 og hjerte- og karsykdommer er bare noen av de livsstilsbetingede sykdommene vi ser nærmest epidemiske tilstander av allerede nå. Hvis vi kaster et blikk over dammen til USA, hvor matindustrien har fått ture uhindret frem i noen tiår lenger enn hos oss, er konsekvensene enda tydeligere. Er det sånn vi vil ha det? Eller kan vi ta grep nå, mens det ennå er en sjanse for at vi kan snu skuta i tide?