Hvem sine fakta skal laksedebatten bygge på?

            I fredagens utgave av Aftenbladet gir avisen spalteplass til fiskeriministeren vår, så hun får svare på Morten Strøksnes’ angrep på oppdrettsnæringen. Det gjør hun i god politikerstil. Hun henviser for eksempel til at justisdepartementets lovavdeling har slått fast at hun er habil i de fleste saker som gjelder oppdrettsnæringa generelt. De fleste har vel fått med seg at den reelle politikken blir avgjort utenfor de fora hvor denne loven gjelder – altså i korridorer og mer eller mindre uformelle møter. Det å ha en fiskeriminister som er medeier i en av landets største oppdrettsbedrifter, er i beste fall uheldig.

            Jeg legger også merke til at Berg-Hansen behendig utelater et av temaene Strøksnes berører i sine innlegg – nemlig den stadig økende strømmen av rapporter som slår fast at oppdrettslaksen som av myndighetene blir markedsført som sunn, i virkeligheten inneholder så mye dioksiner og andre helseskadelige stoffer at man ikke anbefaler kvinner som har tenkt å få barn å spise noe særlig av den. Dette fordi giftstoffene i fisken lagres i fettvevet i kroppen, og overføres til babyen, enten i svangerskapet eller via morsmelken!

            Jeg er ikke verken politiker eller fiskeoppdretter – jeg er bare en helt alminnelig borger som er bekymret over virkningen denne næringen har på både miljøet og mine framtidige barnebarn. At næringen ødelegger livsgrunnlaget for villfisk og annet marint liv, går selv ministeren langt i å innrømme, selv om hun tydeligvis synes at den beste måten å løse dette på, er å la bransjen selv få bruke «kreativitet og innovasjon» for å løse problemet. Erfaringen har imidlertid vist at bransjens kreativitet stort sett brukes til å øke bedriftens lønnsomhet – det er det primære målet til alle bedrifter. Å påstå at det ikke er nødvendig med en overordnet, statlig instans som pålegger en profittsøkende bransje å overholde visse regler, er i beste fall naivt!

Til slutt henviser Berg-Hansen til at «FN har pekt på at økning i fiskeoppdrett er nødvendig om vi skal klare å skaffe nok mat til verdens økende befolkning.» I neste setning torpederer hun sitt eget argument med å innrømme at «Oppdrettslaksen vil aldri bli mat for verdens fattigste». Her vil jeg bare minne om at det produseres mer enn nok mat til verdens økende befolkning – problemet er skjevfordeling! Det er dobbelt så mange i verden som lider av fedme enn som lider av sult, og det kastes uhorvelige mengder mat hvert eneste år. Det er ren villedning å påstå at oppdrettsnæringen spiller noen positiv rolle i denne sammenhengen.

            Jeg vil til slutt minne om at oppdrettsnæringen er en svært ung bransje. Inntil for omtrent 30 år siden var all matfisken villfisk som svømte rundt i havet, eller i elver og innsjøer. Min største frykt er at kommende generasjoner skal måtte betale for dette statlig godkjente eksperimentet i form av dårligere helse, nedsatt fertilitet og ødelagt miljø. 

Her er en lenke til innlegget av Lisbeth Berg-Hansen som mitt innlegg er svar på.

Are Kvistad står til stryk.

 Morten Strøksnes har i det siste hatt flere innlegg hvor oppdrettsnæringen har fått så ørene flagret. I tirsdagens utgave av Aftenbladet slipper Are Kvistad, kommunikasjonsdirektør i Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening til for å svare for seg og næringen han representerer. Det gjør han særdeles dårlig.

Jeg reagerer på flere ting han skriver, blant annet: ”For det første er det ikke opp til folk å bedømme, for regelverket må følges”. Dette som svar på at Strøksnes oppfordrer folk flest til å bedømme hvorvidt laksen har god plass i merdene. Nå er det faktisk sånn at det er folk flest som kjøper den laksen som blir produsert i oppdrettsanleggene, og å frata folk friheten til selv å velge hva de serverer ungene sine, er kanskje å gå litt langt? Det er heldigvis en økende tendens blant forbrukere til å stille spørsmålstegn ved hvordan maten vår blir produsert. Dyrevelferd er så absolutt relevant for folk når vi handler maten vår!

Han innrømmer imidlertid at Strøksnes’ påstand om at midler mot innvollsorm er tredoblet i forhold til 2011. Tredoblet! På to år! Deretter begynner han å trikse med tall, og regner om mengden medisin som blir gitt til ”423 kilo aktiv substans” og påstår at mengden medisinering er ”marginal”. Tror han at folk flest ikke vet at medisiner inneholder hovedsakelig hjelpestoffer og andre substanser, som heller ikke akkurat gjør verken fisken eller miljøet godt? 423 kilo aktiv substans – jeg tør ikke tenke på hvor mange tusen kilo medisiner som egentlig slippes ut i fjordene våre hvert eneste år!

Til slutt synes han Strøksnes driver med ”ekkel hets” når han sier at lakseoppdrettere ikke spiser oppdrettslaks – helt uten å motsi ham ved å trekke fram eksempler på det motsatte. Seg selv kunne han jo brukt, men nei. Han forteller heller at næringen er ”stolte av maten de produserer og leverer til 100 land hver dag.” Her er jeg redd han røper hva dette egentlig handler om – nemlig penger. Oppdrettsnæringen har på få år vokst til Norges nest største eksportartikkel og det står så mye penger på spill at næringen gjør hva som helst for å motvirke at produktet deres får dårlig omtale. De har tidligere gått til det skritt å saksøke aktivister for å skade omdømmet deres. Dersom dette skulle skje med herr Strøksnes foreslår jeg en storstilt kronerulling for å dekke advokatutgiftene hans!

Debattinnlegg fra Aftenbladet 23.07.13.