Sannheten på bordet.

I Aftenbladet i dag leste jeg anmeldelsen av den nye boka til Niels Christian Geelmuyden; «Sannheten på bordet». Jeg måtte lese boka i små bolker, fordi jeg ble så eitrende sint av innholdet.

Anmelderen, Sigmund Jensen, hadde forventet offentlig ramaskrik og rabalder i kjølvannet av utgivelsen, men konstaterer med en viss undring at det har vært merkelig stille. Jeg er enig i hans undring over folks likegyldighet i forhold til det de stapper i munnen, og vil prøve å gi en forklaring på hva det kan skyldes.

Det er påfallende at de fleste som for alvor begynner å se med kritiske øyne på kostholdet sitt, ofte har, eller har hatt, en alvorlig lidelse. Geelmuyden har for eksempel måttet få en ny nyre. Selv hører jeg også inn under denne kategorien, selv om jeg takker min Skaper hver eneste dag for at det første som streiket hos meg var fordøyelsessystemet, fordi det var relativt logisk å trekke slutningen at plagene skyldtes noe jeg spiste.

Andre er kanskje ikke så heldige, og får i stedet sykdommer som er langt vanskeligere å både diagnostisere og helbrede. Kreft, hjerte- og karsykdommer, ADHD, autisme, astma og allergi, MS, revmatisme og andre auto-immune lidelser er alle sykdommer som med stor grad av sikkerhet kan linkes opp mot kosthold.

Jeg bor i Stavanger, hvor inntektene ligger langt over landsgjennomsnittet. Likevel later det til at folk flest er mest opptatt av at matvareprisene er for høye. Uansett hvor mange ganger i året folk reiser på ferie til eksotiske steder, eller hvor ofte de kjøper ny bil, eller pusser opp kjøkkenet, klages det på at maten er alt for dyr, og folk med millionlønninger jakter fortsatt på tilbudsvarer fra de store kjedene. Jeg snakket nylig med en i høy-inntekt-gruppen som mente at «økologisk mat er bare tull – det er bare dårligere varer til høyere pris.» Ettersom vi var i hyggelig lag, lot jeg diskusjonen ligge. Men jeg er redd han tilhører flertallet av forbrukere, og at denne holdningen er noe av forklaringen på fenomenet.

Hvorfor tenker folk på denne måten? Mest sannsynlig fordi de har det travelt. De har så mye de skal rekke over. I tillegg til jobben, er fritiden fylt med aktiviteter. Ingen vil jo sitte med følelsen av at de har gått glipp av noe. Det er to generasjoner siden matvareindustrien for alvor gjorde sitt inntog i nordmenns liv. I løpet av de siste 50 årene, har matvanene våre endret karakter så gradvis at folk ikke har fått det med seg.

Men viktigst av alt er det kanskje at slike bøker og tilhørende avisoppslag gir folk dårlig samvittighet. Ingen liker å ha dårlig samvittighet. Ingen liker å tenke på at maten de gir barna sine kunne vært av bedre kvalitet, hvis de hadde prioritert annerledes. De fleste ønsker nok å leve i «lykkelig uvitenhet», for da kan de i det minste si «jeg visste ikke bedre», den dagen helsen svikter. Eller de kan bruke det klassiske argumentet; «det har ingenting med hva jeg spiser å gjøre!»

Atter andre har fortsatt en usvikelig tro på at myndighetene våre passer på oss, selv om det gjentatte ganger har vært påvist at Mattilsynet hvert eneste år hever den tillatte grenseverdien for giftstoffer i maten vår til det 100-dobbelte av det som før var tillatt. Jeg synes også at det ville vært beroligende å kunne stole på at myndighetene passet på folkehelsen, men det toget forlot stasjonen for så lenge siden at det nå har grodd opp ugress i skinnegangen! 

GMO og folkehelsen.

Jeg ser med økende uro på den retningen dagens matvareproduksjon er i ferd med å ta. Det vil si; retningen ble visst valgt for flere tiår siden – nå er det kanskje på tide å stanse opp og se litt på hvilke konsekvenser dette veivalget allerede har fått for folkehelsen?

I en rapport publisert av forskning.no (1*) slås det fast at mus som ble foret med genmodifisert mais eller laks (som var foret med den samme maisen), ble fetere, og – ikke minst – fikk endringer i innvollene og blodet som var målbare. Det later til at de genmanipulerte matvarene akkumuleres oppover i næringskjeden og altså ikke brytes ned i fordøyelsessystemet til den som inntar maten, slik som produsentene (blant andre Monsanto) påstår.

En av endringene som fikk meg til å stusse var at både laksen og musene fikk nedsatt evne til å fordøye proteiner. Kanskje ikke så rart med tanke på at maisen er blitt utstyrt med et gen fra en bakterie - Bacillus thuringiensis (Bt). Den produserer Bt-gift som dreper insekter ved å ødelegge magen deres.  (2*) Med andre ord er maisen som benyttes både til dyrefor og menneskemat nå utstyrt med et gen som har til hensikt å ødelegge fordøyelsessystemet til skadedyr som prøver å spise den.

I tillegg til mais og soya, er også hvete blitt drastisk genetisk endret de siste 50 årene – både for å bli mer motstandsdyktig mot sykdommer og værforhold (så som tørke, vind og mye regn), men også for å gi større avlinger. Det er også lagt stor vekt på å forbedre bakeevnen til hvetemelet, slik at det skal tåle den kraftige mekaniske bearbeidingen i dagens brødfabrikker. Dette er blant annet oppnådd ved å forlenge gluten-strengene i melet. Gluten er det viktigste proteinet i hvete og er i utgangspunktet ikke veldig lett fordøyelig. Hva skjer med fordøyelsen til et menneske når man setter sammen et kosthold som består av forlengede gluten-strenger fra moderne ”dverghvete” med mais- og soya-produkter som er i stand til å lage en gift som bryter ned fordøyelsen til den organismen som spiser dem?

Nå er jeg ved sakens kjerne: Ettersom jeg ikke har medisinsk bakgrunn, kan jeg bare benytte meg av helt alminnelig bondevett og evnen til å resonnere meg fram til den mulige sammenhengen mellom vår tids industrialiserte matproduksjon og den nærmest eksplosive økningen i fordøyelsessykdommer og –plager, samt en rekke andre autoimmune sykdommer, så som MS, kreft, diabetes, allergier, astma – listen kan gjøres lang… Det har i de senere årene kommet mer og mer rapporter om fenomenet ”lekk-tarm-syndrom” som beskriver en tilstand hvor tarmveggen får abnormt store hull, slik at ufordøyd mat slippes gjennom tarmveggen og ut i blodbanen for så å skape problemer for alle deler av kroppen, som ikke er i stand til å gjenkjenne disse partiklene som næring. Er det flere enn meg som ser en mulig sammenheng mellom før nevnte Bt-gift og denne lidelsen, som ofte ligger i bunn av en hel rekke sykdommer?

Dette er en svært kompleks materie og det å finne informasjon krever at man har spesiell interesse for emnet og gidder å bruke timevis, for ikke å si måneder og år på å lete frem til dels godt gjemte forskningsrapporter og lese Monsanto og Asgrow sine reklamesider med kritisk blikk. Den jevne forbruker har ikke verken tid, overskudd eller interesse til å gjøre dette, og stoler derfor på at myndighetene, for eksempel Mattilsynet, sørger for at maten som er tilgjengelig i butikkene er trygg å gi til barna våre. Å ja – det er sant; mattilsynet har akkurat jobbet iherdig for å øke grenseverdiene for 18 kjemiske sprøytemidler, hvorav kun 5 er tillatt i Norge i det hele tatt i dag (3*). Dette er altså den statlige organisasjonen som folk flest stoler på!

Jeg har nå for min del nådd et metningspunkt, hvor jeg faktisk ikke finner meg i at det skal være sånn lenger! Jeg er rett og slett rasende!  Hvor mange må bli syke før myndighetene innser at det er mer økonomisk å bruke ”føre-var-prinsippet” enn å tillate multinasjonale konsern å styre folkehelsen ut fra rene profitthensyn? Jeg bare spør…

1.)    http://www.forskning.no/artikler/2012/juli/327547

2.)    http://articles.mercola.com/sites/articles/archive/2012/08/07/genetically-engineered-foods-hazards.aspx?e_cid=20120807_DNL_artNew_1

3.)    http://www.aftenbladet.no/nytte/livsstil/Maten-din-kan-bli-giftigere-2941008.html