Nødvendigheten av interesseorganisasjoner og håpet om at de en gang skal bli overflødige...

Jeg har problemer med mat. Jeg tenker jeg begynner der, med den enkle setningen. Det er mange måter man kan ha problemer med mat på. De mest omtalte tilstandene er kanskje de som knytter seg til forskjellige spiseforstyrrelser; det være seg anoreksi, bulimi, ortoreksi, eller tilsvarende psykiske lidelser, ofte forsterket av motehysteri og følelsesmessige traumer.

Mitt problem er imidlertid av en litt annen karakter. Jeg har forskjellige former for matintoleranser. Jeg er rett og slett et av de menneskene som har en kropp som reagerer fortere enn de fleste andres på substanser ingen av oss egentlig har særlig godt av. Sånn sett er jeg i grunnen takknemlig for at jeg har en kropp som gir tydelige signaler.

Nå er det sånn at legevitenskapen ikke er noe særlig flink til å håndtere denne typen lidelser – de skyldes jo i all hovedsak kostholdet, og akkurat det står nokså langt nede på prioriteringslisten til medisinerstudentene. Temaet blir knapt nok berørt i løpet av det seks år lange studiet. Man kan derfor stort sett ikke forvente noe mer fra fastlegen enn de generelle kostholdsrådene som statens ernæringsråd kommer med, og de er i manges tilfelle i beste fall ufullstendige og i verste fall rett og slett skadelige.

Derfor søkte jeg for en tid siden, i likhet med mange andre i liknende situasjoner, til en av de mange organisasjonene som heldigvis finnes for sånne som meg, i håp om å få tips og råd fra andre med sammenfallende erfaringer. Da det ble invitert til matlagingskurs for folk med intoleranser, meldte jeg meg på i håp om å få nye impulser og tips til nye og spennende retter.

Heldigvis er jeg både interessert i matlaging og ikke redd for å prøve nye ting – noe som har vist seg å være en stor hjelp i hverdagen. Det var derfor forstemmende å oppleve dette kurset, som tydeligvis ikke var rettet mot sånne som meg. En utdypning er kanskje påkrevd: Deltakerne var i alle aldre, og blant dem var det også flere barn som deltok sammen med foreldre eller besteforeldre.

Kurslederen, som åpenbart var både velmenende og entusiastisk, begynte med å fortelle at hun laget alle oppskriftene selv, for de fleste av dem hun fant på nettet eller i kokebøker, hadde så mange merkelige ingredienser og smakte så annerledes at hun ikke likte dem, og hvis hun ikke likte dem, så regnet hun med at det gjorde ingen andre heller. Mens hun snakket stod medhjelperne hennes og pakket opp ingrediensene som skulle brukes til kveldens kursopplegg. Ut av handleposene fra en av Norges største dagligvarekjeder kom det bokser med reker i lake, pakker med opphakkede skinkebiter og et (for meg) ukjent melkeerstatningsprodukt, melkefri sjokolade, et glutenfritt brød, samt ymse grønnsaker, egg og Uncle Ben’s hurtigris.

Jeg så meg rundt i lokalet og så på alle barna og ungdommene som satt der, åpenbart fordi de blir syke av å spise det som i Norge i dag regnes for «vanlig» mat. Plutselig ble jeg aldeles dårlig – så dårlig, faktisk, at jeg så meg nødt til å forlate lokalet. Jeg skal prøve å forklare hvorfor:

Jeg er en godt voksen kvinne. Jeg bryr meg ikke om folk synes jeg er sær eller vanskelig i matveien. For å være ærlig så driter jeg rett og slett i folks oppfatning av meg. Det er en livsinnstilling jeg har ervervet meg gradvis gjennom livet, men plutselig husket jeg hvordan det var å være ung. Det er de aller færreste forunt å ha en så likeglad innstilling til omgivelsenes oppfatning av en – spesielt når man er ung! Denne innsikten gjorde meg usigelig trist.

Det som gjorde hele opplevelsen av kurset så deprimerende, var kursledernes (riktignok velmente) forsøk på å etterlikne den maten som altså høyst sannsynlig er årsaken til plagene i første omgang. Hvis man ikke tåler gluten, så kan man kjøpe industrielt framstilte brød bakt hovedsakelig av hvetestivelse, som er hvetemel hvor glutenet er fjernet fra melet gjennom en komplisert, kjemisk prosess. Dersom man ikke tåler melkeprotein, eller laktose, kan man få kjøpt et produkt som ved hjelp av ymse andre tilsetningsstoffer skal likne på det produktet man altså ikke tåler.

Når man skal lage asiatisk mat, som var det dette kurset skulle handle om, er det ikke da naturlig å oppsøke asiatiske butikker (som vi for øvrig har mange av her i byen) og kjøpe ingrediensene som trengs der? Er det virkelig fornuftig å velge følgende produkt til mennesker som allerede har en skadet tarm? 

(Innholdsfortegnelsen på skinkebiter: Renskåret svinekjøtt (84%), vann, salt(2,5 %), glukose, stabilisator E450, E451, antioksidant E316, konserveringsmiddel E325, E 262, E250.)

Er det ikke naturlig å tenke at dersom man har pådratt seg en skade av maten man har spist, så kan det være lurt å se på kostholdet sitt med kritisk blikk? Kan det tenkes at det ville være lurt å velge rene råvarer, i stedet for industrielt fremstilte blandingsprodukter? Hva med å se til de delene av verden hvor eksempelvis melk ikke er en naturlig del av kostholdet? Eller hva med å kutte ut brød og melmat helt fra kosten, hvis det er det som forårsaker problemene?

Utfordringen med denne tilnærmingsmåten, ligger naturligvis i det at man da står ut som en betent finger i sosiale sammenhenger. Jeg har som sagt lært meg å leve med folks problemer med å takle at jeg takker nei til kakene og den ferdigkjøpte iskremen som blir bydd meg i familieselskaper. Det har etter hvert gått opp for meg at dette er en problemstilling jeg faktisk ikke trenger å ta ansvar for. Alle jeg kjenner vet hvorfor jeg takker nei. At de velger å problematisere dette og lage et stort nummer ut av noe som for meg er fullstendig uproblematisk, får bli opp til dem selv. Men kan vi forvente at unger skal klare å tenke på den måten?

Min framtidsutopi ser omtrent slik ut: 

Flere og flere innser hvor skadelig de industrielt framstilte produktene er for folkehelsen, og enten endringene tvinger seg fram fra folkedypet, eller de får hjelp av lovendringer, så blir ferdigmatproduksjonen gradvis faset ut, og lokale bønder får mer, og større ansvar for matproduksjonen. 

De fleste (i hvert fall de som har mulighet til det) har kjøkkenhage, eller kolonihage, hvor de produserer sin egen mat, og kanskje blir det vanligere med hønsehold til og med i byene? Det blir slutt på å destruere gamle verpehøns og kraftbein fra storfe – de blir igjen solgt for en billig penge, og folk innser verdien av å koke kraft på dem. I de fleste hjem settes det en gang i uken på en diger gryte med kraft om kvelden, for så å stå og trekke til neste dag, før de fylles på glass eller krukker og settes i fryseboksen. Det blir igjen vanlig med skolekjøkken på alle trinn, og lærerne underviser barna i å lage ordentlig mat fra grunnen av.

De som jobbet i næringsmiddelindustrien har fått seg jobb i primærnæringene i stedet. Det er igjen blitt vanlig å stikke ned på kaia og kjøpe fersk fisk som fiskeren har dratt opp av havet samme morgen, og ingen tror lenger at det å lage fiskekaker eller karbonader er så komplisert at man bør overlate det til en fabrikk.

Levealderen øker og presset på helsevesenet blir merkbart mindre. Salget av medisiner går ned, og ventelistene for å komme til behandling er ikke-eksisterende. Krisen i psykiatrien er avblåst. Skoleprestasjonene øker og Norge ligger nå på toppen av statistikken også når det gjelder dette.

Livsstilsbetingede sykdommer er nå et ukjent begrep, og allergier og intoleranser er ikke-eksisterende, rett og slett fordi alle spiser sunn, hjemmelaget mat av rene, naturlige og sesongpregede råvarer. Det samme gjelder for et utall andre sykdommer som det vil ta for lang tid å ramse opp her. 

Jeg lurer ikke egentlig på om jeg noen gang får oppleve dette, men hvis vi klarer å snu om på tenkemåten vår, kanskje barnebarna mine kan…?