Hvordan matlaging kan forandre livet...

Her om dagen kom jeg over følgende filmsnutt, kalt "How cooking can change your life" 
Nå er jeg, som de fleste sikkert har lagt merke til, mer enn gjennomsnittlig opptatt av matlaging, og hvordan maten vi inntar på daglig basis kan være en kilde til enten sykdom eller helse. Denne vesle filmen understreker nok en gang i hvilken retning vi har gått som samfunn de siste 50-60 årene.

I dag har tatt ut litt avspasering fra jobben, og har kost meg grenseløst på kjøkkenet. Det første jeg satte i gang med var å lage en ny porsjon med fermentert kål - også kjent som "sauerkraut" rett og slett fordi tyskerne har spist dette i århundrer. Det er kanskje flere enn meg som husker Eddie Skollers "What did you learn in school today?" hvor han harselerer med de fleste europiske lands særegenskaper. I det tyske verset heter det treffende nok: "I learned that ordnung muss sein, no matter vhat you say, so I eat my sauerkraut tree times a day."(Feilstavingen tilsiktet...)

Finsnittet hodekål. gulrøtter og eple blir tilsatt salt og krydder
og blir til det lekreste tilbehør til nær sagt hva som helst. 

Jeg skal ikke spekulere for mye i hva som gjør meg så lykkelig bare ved å stå med hendene dypt nedi en bolle med finsnittet kål og salt, men faktum er at følelsen jeg får, nærmest kan beskrives som euforisk! Det kan muligens være tanken på alle de gunstige bakteriene som skal få grønnsakene til å bli lettere fordøyelige, samtidig som innholdet av vitaminer øker. Ja - det er sant; bakteriene produserer faktisk flere vitaminer, så særlig på vinterstid kan det anbefales å spise litt fermenterte grønnsaker hver dag. Hvis noen ønsker en mer vitenskapelig innføring i hva som skjer og hvorfor det er bra for oss, kan jeg anbefale boka "Sjarmen med tarmen".

Her er grønnsakene fylt på rene Norgesglass, og et helt kålblad
legges over for å holde grønnsakene under væsken. 

Jeg har funnet ut at det er lurt å legge en eller annen form for
lodd på toppen (steiner), ellers har kålen lett for å flyte opp. 

Her i kjøkkenskapet mitt skal disse glassene få stå og godgjøre
seg i noen uker til de smaker passe syrlig. Etterpå skal de få
fast tilholdssted i kjøleskapet. 

Etter å ha laget sauerkraut, gjøv jeg løs på brødbakingen. Jeg har egentlig aldri vært spesielt venner med gjærbakst, og familien min kan underskrive på at det i årenes løp har vært mer enn bare et frustrasjonsutbrudd på kjøkkenet, under tidligere forsøk på brødbakst. Jeg tror at det som gjorde at jeg "knakk koden" var en blanding av to ting: Jeg sluttet å lage svære deiger beregnet på 4 brød i slengen. Nå baker jeg et, eller i høyden to brød om gangen. I tillegg har jeg oppdaget at magen min ikke har godt av vanlig hvetemel. Derfor har jeg begynt å kjøpe forskjellige typer "urkorn", så som svedjerug, emmer, spelt og einkorn. Holli mølle har spesialisert seg på å male disse, og jeg får tak i melet deres i den velassorterte økologiske butikken på Ullandhaug i Stavanger.

Jeg liker å tilsette valnøtter i brødet jeg baker. 

Her er det ren slump som gjelder. Det eneste jeg måler er
væskemengden , gjær og salt. Resten går på "gefühlen"...

Fin-fin deig klar til heving. 

Ferdig etterhevet brød klar for stekeovnen. 

Det er ikke mye som slår nybakt brød! 

Det er godt mulig at det blir ferskt brød til kveldsmat i kveld...

Tenk om Mattilsynet var en mann?

I natt drømte jeg at Mattilsynet var en mann. En gretten, gammel gubbe som satt og mumlet for seg selv på et støvete kontor, mens han stablet sakspapirer i høye, vaklevorne bunker. Jeg tror han bodde på det kontoret, for huden hans var gusten – sånn som den blir hos folk som aldri ser solskinn, eller trær, eller dyr. Kanskje det var derfor han var så fryktelig sur på alle de som ville gjøre verden til et bedre sted?

Kanskje det var derfor han sørget for at Oste-Johnsen måtte stenge dørene? «Hvordan kan jeg få has på den irriterende butikken som gjør at folk kommer smilende ut av den med oster som lukter mystisk, men smaker himmelsk?» En dag kom han på det: «Jeg innfører påbud om å oppbevare osten i kjøledisk til enhver tid! Det får nok tørket smilet av ansiktene på både Oste-Johnsen og kundene hans, tenker jeg!»

Ikke før hadde han gledet seg ferdig over den knusende seieren, før han kastet sine øyne på noen ungdommer på Bøker og Børst som serverte kundene sine påsmurte skiver sammen med en kopp kaffe eller te. «Aha! Alt for liten plass bak disken! Og, hva er dette? Har dere bare en vask? Nei – det går ikke! Forbudt! Forbudt!» ropte Mattilsynet, mens den gustne huden hans ble rødflammet av opphisselse.

Men han var fortsatt ikke fornøyd. Sultent kastet han nå sine øyne på slakter Idsøe: «Hva? Selger dere hønseføtter? Horribelt! Det går ikke an! Det er forbudt! Forbudt!» Mattilsynet gikk nå opp i fistel, så opprørt ble han.

Han kjente etter hvert at anstrengelsene tok på og innså at han måtte fokusere på noe som gjorde ham mindre nedstemt. Han tok derfor fram en søknad fra en fórprodusent som ønsket dispensasjon til å benytte genmodifisert mais og soya i fiskefóret sitt. Dette var ting som Mattilsynet hadde greie på! Dette var skikkelige saker. Han smilte, mens han satte et stort, rødt «godkjent»-stempel på søknaden.

Så tok han fram en rapport om en pelsdyroppdretter noen hadde levert inn klage på. «Hersens ekstremister og kverulanter,» tenkte Mattilsynet, og strøk klagen med et pennestrøk: «Pelsdyroppdrettere er skikkelige folk! Kom ikke her og si noe annet!»

Neste sak i bunken var en kyllingprodusent som ønsket å doble antallet kyllinger i produksjonen sin. Dette var musikk i Mattilsynets ører: «Godkjent» over hele søknaden. Etter at han hadde forsikret seg om at det ikke var denne oppdretteren som solgte de avskyelige hønseføttene. Den slags tankegods om å nytte hele dyret, fikk det til å vrenge seg i magen hans. Han gledet seg hver eneste gang en besetning gamle verpehøns ble gasset i hjel og nedgravd, eller brent. «Så slipper i hvert fall noen å lage seg billig og næringsrik middag av den maten!»

Nok en klage – denne gangen på et oppdrettsanlegg som visstnok hadde forurenset en hel fjord. «Sludder og vås!» tenkte Mattilsynet. «Jeg ser ingenting, jeg! Vannet ligger der så blankt og stille. Ingenting galt å få øye på her, nei! Dessuten har jeg nettopp godkjent en ny type antibiotika i fóret til fisken, så her er nok alt i skjønneste orden, ja!» Med et fornøyd sukk kastet han klagen i søppeldunken.

Enda et problem i haugen hans: Flere ferdigmatprodusenter hadde overskredet grenseverdiene for tilsetningsstoffer i maten de produserte. Men dette visste Mattilsynet hvordan han skulle håndtere – dette hadde han gjort mange ganger før: Med rask hånd, flyttet han kommaet en eller to plasser. «Så! Der tenker jeg det ordnet seg for produsentene, ja. Jeg kan nok en gang henvise til at tilsetningsstoffene ligger godt under grenseverdiene!»

Det var omtrent på dette tidspunktet jeg våknet, våt av svette, og innså at marerittet egentlig ikke var en drøm…