Laksedebatten – til å le eller gråte av?

I tirsdagens utgave av Aftenbladet har Morten Bergslien fra ”Arena Ocean of Opportunities” et innlegg om lakseoppdrett. Les innlegget her.  På hjemmesidene deres blir de beskrevet som et klyngeprosjekt knyttet til havbruksnæringen på Sør-Vestlandet. Deres overordnede hovedmål ”er å legge grunnlag for en dobling av lakseproduksjonen på Sør- Vestlandet innen 2020.”

Bergsliens første påstand er at norsk lakseproduksjon er bærekraftig. Her er leksikondefinisjonen av bærekraftig utvikling: ”En utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov.” Norsk fiskeoppdrett møter på ingen måte denne definisjonen.

Videre sier han at det ikke er tillatt å fore laks med forurenset fôr. Her er det nok begrepet ”forurenset” som forvirrer ham. Fiskefôr inneholder en mengde forskjellige stoffer, hvorav mesteparten er unaturlig for fisken å spise. Blant annet inneholder det store mengder kornprodukter, så som mais, soya og hvete. For å få fiskekjøttet rødt, tilsettes syntetisk astaxanthin, som er et rødt fargestoff.

Hvert eneste år øker mattilsynet grenseverdiene for giftrester som er tillatt i fiskefôr. Dette kan være plantevernmidler og annen gift som er brukt for å framstille de enkelte bestanddeler i fôret. Fôrprodusentene har også tillatelse til å benytte genmodifisert mais og soya, dersom dette er det eneste tilgjengelige på markedet, uten å være pålagt å merke dette på noen måte. Og ennå har jeg ikke vært inne på alle tungmetallene fôret inneholder. Problemet med alt dette er at det lagres i fettvevet til fisken – dette fettvevet som Bergslien anbefaler gravide og ammende kvinner å innta to til tre ganger i uken! At disse stoffene igjen lagres i menneskekroppen og overføres til barnet via svangerskapet og morsmelken, affiserer visst ikke herr Bergslien det aller minste.

Jeg festet meg også ved utsagnet ”Avføring fra laks i åpne merder i sjø er en ressurs som vi kan utnytte.” Det samme kan sies om annen husdyravføring. Den blir vanligvis samlet og spredd som gjødsel under kontrollerte forhold av bonden. Vi har vel alle hørt hva som skjer når husdyrgjødsel har fått renne rett ut i vann – hele vassdrag har blitt ødelagt på denne måten. Det er akkurat det som skjer med avføringen fra laksen i åpne merder. Jeg vil også minne om at kloakken fra våre hus må gjennom et gedigent renseanlegg før den slippes ut i havet, mens fiskekloakk tilsvarende Tokyos befolkning slippes urenset ut i fjordene våre hvert eneste år. Den eneste måten denne kloakken kan utnyttes på, er hvis anleggene blir lukkede slik at gjødselen kan hentes ut av merdene.

Så kommer han inn på det som naturligvis er hans primære interesse; eksportnæringen som selger sjømat til utlandet for over 50 milliarder kroner, og dersom Bergslien oppnår målet sitt vil denne summen øke til over 100 milliarder innen 2020, med de miljøkonsekvensene det vil ha for oss alle – ikke minst kommende generasjoner. Til slutt gjentar han at den sjøbaserte oppdrettsnæringen er bærekraftig, formodentlig i den tro at dersom en løgn blir servert mange nok ganger, blir den en sannhet til slutt. 

Kilder: 

http://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A6rekraft

http://www.nifes.no/index.php?page_id=308

http://arenaoceanofopportunities.no/hva-er-arena-ocean-opportunities

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/kartlegger-livsfarlig-utslipp-fra-fiskefor-etter-tv-2s-avsloeringer-4068752.html

http://www.nifes.no/index.php?page_id=242

http://www.nifes.no/index.php?page_id=245

Hvem sine fakta skal laksedebatten bygge på?

            I fredagens utgave av Aftenbladet gir avisen spalteplass til fiskeriministeren vår, så hun får svare på Morten Strøksnes’ angrep på oppdrettsnæringen. Det gjør hun i god politikerstil. Hun henviser for eksempel til at justisdepartementets lovavdeling har slått fast at hun er habil i de fleste saker som gjelder oppdrettsnæringa generelt. De fleste har vel fått med seg at den reelle politikken blir avgjort utenfor de fora hvor denne loven gjelder – altså i korridorer og mer eller mindre uformelle møter. Det å ha en fiskeriminister som er medeier i en av landets største oppdrettsbedrifter, er i beste fall uheldig.

            Jeg legger også merke til at Berg-Hansen behendig utelater et av temaene Strøksnes berører i sine innlegg – nemlig den stadig økende strømmen av rapporter som slår fast at oppdrettslaksen som av myndighetene blir markedsført som sunn, i virkeligheten inneholder så mye dioksiner og andre helseskadelige stoffer at man ikke anbefaler kvinner som har tenkt å få barn å spise noe særlig av den. Dette fordi giftstoffene i fisken lagres i fettvevet i kroppen, og overføres til babyen, enten i svangerskapet eller via morsmelken!

            Jeg er ikke verken politiker eller fiskeoppdretter – jeg er bare en helt alminnelig borger som er bekymret over virkningen denne næringen har på både miljøet og mine framtidige barnebarn. At næringen ødelegger livsgrunnlaget for villfisk og annet marint liv, går selv ministeren langt i å innrømme, selv om hun tydeligvis synes at den beste måten å løse dette på, er å la bransjen selv få bruke «kreativitet og innovasjon» for å løse problemet. Erfaringen har imidlertid vist at bransjens kreativitet stort sett brukes til å øke bedriftens lønnsomhet – det er det primære målet til alle bedrifter. Å påstå at det ikke er nødvendig med en overordnet, statlig instans som pålegger en profittsøkende bransje å overholde visse regler, er i beste fall naivt!

Til slutt henviser Berg-Hansen til at «FN har pekt på at økning i fiskeoppdrett er nødvendig om vi skal klare å skaffe nok mat til verdens økende befolkning.» I neste setning torpederer hun sitt eget argument med å innrømme at «Oppdrettslaksen vil aldri bli mat for verdens fattigste». Her vil jeg bare minne om at det produseres mer enn nok mat til verdens økende befolkning – problemet er skjevfordeling! Det er dobbelt så mange i verden som lider av fedme enn som lider av sult, og det kastes uhorvelige mengder mat hvert eneste år. Det er ren villedning å påstå at oppdrettsnæringen spiller noen positiv rolle i denne sammenhengen.

            Jeg vil til slutt minne om at oppdrettsnæringen er en svært ung bransje. Inntil for omtrent 30 år siden var all matfisken villfisk som svømte rundt i havet, eller i elver og innsjøer. Min største frykt er at kommende generasjoner skal måtte betale for dette statlig godkjente eksperimentet i form av dårligere helse, nedsatt fertilitet og ødelagt miljø. 

Her er en lenke til innlegget av Lisbeth Berg-Hansen som mitt innlegg er svar på.