Sannheten på bordet.

I Aftenbladet i dag leste jeg anmeldelsen av den nye boka til Niels Christian Geelmuyden; «Sannheten på bordet». Jeg måtte lese boka i små bolker, fordi jeg ble så eitrende sint av innholdet.

Anmelderen, Sigmund Jensen, hadde forventet offentlig ramaskrik og rabalder i kjølvannet av utgivelsen, men konstaterer med en viss undring at det har vært merkelig stille. Jeg er enig i hans undring over folks likegyldighet i forhold til det de stapper i munnen, og vil prøve å gi en forklaring på hva det kan skyldes.

Det er påfallende at de fleste som for alvor begynner å se med kritiske øyne på kostholdet sitt, ofte har, eller har hatt, en alvorlig lidelse. Geelmuyden har for eksempel måttet få en ny nyre. Selv hører jeg også inn under denne kategorien, selv om jeg takker min Skaper hver eneste dag for at det første som streiket hos meg var fordøyelsessystemet, fordi det var relativt logisk å trekke slutningen at plagene skyldtes noe jeg spiste.

Andre er kanskje ikke så heldige, og får i stedet sykdommer som er langt vanskeligere å både diagnostisere og helbrede. Kreft, hjerte- og karsykdommer, ADHD, autisme, astma og allergi, MS, revmatisme og andre auto-immune lidelser er alle sykdommer som med stor grad av sikkerhet kan linkes opp mot kosthold.

Jeg bor i Stavanger, hvor inntektene ligger langt over landsgjennomsnittet. Likevel later det til at folk flest er mest opptatt av at matvareprisene er for høye. Uansett hvor mange ganger i året folk reiser på ferie til eksotiske steder, eller hvor ofte de kjøper ny bil, eller pusser opp kjøkkenet, klages det på at maten er alt for dyr, og folk med millionlønninger jakter fortsatt på tilbudsvarer fra de store kjedene. Jeg snakket nylig med en i høy-inntekt-gruppen som mente at «økologisk mat er bare tull – det er bare dårligere varer til høyere pris.» Ettersom vi var i hyggelig lag, lot jeg diskusjonen ligge. Men jeg er redd han tilhører flertallet av forbrukere, og at denne holdningen er noe av forklaringen på fenomenet.

Hvorfor tenker folk på denne måten? Mest sannsynlig fordi de har det travelt. De har så mye de skal rekke over. I tillegg til jobben, er fritiden fylt med aktiviteter. Ingen vil jo sitte med følelsen av at de har gått glipp av noe. Det er to generasjoner siden matvareindustrien for alvor gjorde sitt inntog i nordmenns liv. I løpet av de siste 50 årene, har matvanene våre endret karakter så gradvis at folk ikke har fått det med seg.

Men viktigst av alt er det kanskje at slike bøker og tilhørende avisoppslag gir folk dårlig samvittighet. Ingen liker å ha dårlig samvittighet. Ingen liker å tenke på at maten de gir barna sine kunne vært av bedre kvalitet, hvis de hadde prioritert annerledes. De fleste ønsker nok å leve i «lykkelig uvitenhet», for da kan de i det minste si «jeg visste ikke bedre», den dagen helsen svikter. Eller de kan bruke det klassiske argumentet; «det har ingenting med hva jeg spiser å gjøre!»

Atter andre har fortsatt en usvikelig tro på at myndighetene våre passer på oss, selv om det gjentatte ganger har vært påvist at Mattilsynet hvert eneste år hever den tillatte grenseverdien for giftstoffer i maten vår til det 100-dobbelte av det som før var tillatt. Jeg synes også at det ville vært beroligende å kunne stole på at myndighetene passet på folkehelsen, men det toget forlot stasjonen for så lenge siden at det nå har grodd opp ugress i skinnegangen! 

Laksedebatten – til å le eller gråte av?

I tirsdagens utgave av Aftenbladet har Morten Bergslien fra ”Arena Ocean of Opportunities” et innlegg om lakseoppdrett. Les innlegget her.  På hjemmesidene deres blir de beskrevet som et klyngeprosjekt knyttet til havbruksnæringen på Sør-Vestlandet. Deres overordnede hovedmål ”er å legge grunnlag for en dobling av lakseproduksjonen på Sør- Vestlandet innen 2020.”

Bergsliens første påstand er at norsk lakseproduksjon er bærekraftig. Her er leksikondefinisjonen av bærekraftig utvikling: ”En utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov.” Norsk fiskeoppdrett møter på ingen måte denne definisjonen.

Videre sier han at det ikke er tillatt å fore laks med forurenset fôr. Her er det nok begrepet ”forurenset” som forvirrer ham. Fiskefôr inneholder en mengde forskjellige stoffer, hvorav mesteparten er unaturlig for fisken å spise. Blant annet inneholder det store mengder kornprodukter, så som mais, soya og hvete. For å få fiskekjøttet rødt, tilsettes syntetisk astaxanthin, som er et rødt fargestoff.

Hvert eneste år øker mattilsynet grenseverdiene for giftrester som er tillatt i fiskefôr. Dette kan være plantevernmidler og annen gift som er brukt for å framstille de enkelte bestanddeler i fôret. Fôrprodusentene har også tillatelse til å benytte genmodifisert mais og soya, dersom dette er det eneste tilgjengelige på markedet, uten å være pålagt å merke dette på noen måte. Og ennå har jeg ikke vært inne på alle tungmetallene fôret inneholder. Problemet med alt dette er at det lagres i fettvevet til fisken – dette fettvevet som Bergslien anbefaler gravide og ammende kvinner å innta to til tre ganger i uken! At disse stoffene igjen lagres i menneskekroppen og overføres til barnet via svangerskapet og morsmelken, affiserer visst ikke herr Bergslien det aller minste.

Jeg festet meg også ved utsagnet ”Avføring fra laks i åpne merder i sjø er en ressurs som vi kan utnytte.” Det samme kan sies om annen husdyravføring. Den blir vanligvis samlet og spredd som gjødsel under kontrollerte forhold av bonden. Vi har vel alle hørt hva som skjer når husdyrgjødsel har fått renne rett ut i vann – hele vassdrag har blitt ødelagt på denne måten. Det er akkurat det som skjer med avføringen fra laksen i åpne merder. Jeg vil også minne om at kloakken fra våre hus må gjennom et gedigent renseanlegg før den slippes ut i havet, mens fiskekloakk tilsvarende Tokyos befolkning slippes urenset ut i fjordene våre hvert eneste år. Den eneste måten denne kloakken kan utnyttes på, er hvis anleggene blir lukkede slik at gjødselen kan hentes ut av merdene.

Så kommer han inn på det som naturligvis er hans primære interesse; eksportnæringen som selger sjømat til utlandet for over 50 milliarder kroner, og dersom Bergslien oppnår målet sitt vil denne summen øke til over 100 milliarder innen 2020, med de miljøkonsekvensene det vil ha for oss alle – ikke minst kommende generasjoner. Til slutt gjentar han at den sjøbaserte oppdrettsnæringen er bærekraftig, formodentlig i den tro at dersom en løgn blir servert mange nok ganger, blir den en sannhet til slutt. 

Kilder: 

http://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A6rekraft

http://www.nifes.no/index.php?page_id=308

http://arenaoceanofopportunities.no/hva-er-arena-ocean-opportunities

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/kartlegger-livsfarlig-utslipp-fra-fiskefor-etter-tv-2s-avsloeringer-4068752.html

http://www.nifes.no/index.php?page_id=242

http://www.nifes.no/index.php?page_id=245

Hvem sine fakta skal laksedebatten bygge på?

            I fredagens utgave av Aftenbladet gir avisen spalteplass til fiskeriministeren vår, så hun får svare på Morten Strøksnes’ angrep på oppdrettsnæringen. Det gjør hun i god politikerstil. Hun henviser for eksempel til at justisdepartementets lovavdeling har slått fast at hun er habil i de fleste saker som gjelder oppdrettsnæringa generelt. De fleste har vel fått med seg at den reelle politikken blir avgjort utenfor de fora hvor denne loven gjelder – altså i korridorer og mer eller mindre uformelle møter. Det å ha en fiskeriminister som er medeier i en av landets største oppdrettsbedrifter, er i beste fall uheldig.

            Jeg legger også merke til at Berg-Hansen behendig utelater et av temaene Strøksnes berører i sine innlegg – nemlig den stadig økende strømmen av rapporter som slår fast at oppdrettslaksen som av myndighetene blir markedsført som sunn, i virkeligheten inneholder så mye dioksiner og andre helseskadelige stoffer at man ikke anbefaler kvinner som har tenkt å få barn å spise noe særlig av den. Dette fordi giftstoffene i fisken lagres i fettvevet i kroppen, og overføres til babyen, enten i svangerskapet eller via morsmelken!

            Jeg er ikke verken politiker eller fiskeoppdretter – jeg er bare en helt alminnelig borger som er bekymret over virkningen denne næringen har på både miljøet og mine framtidige barnebarn. At næringen ødelegger livsgrunnlaget for villfisk og annet marint liv, går selv ministeren langt i å innrømme, selv om hun tydeligvis synes at den beste måten å løse dette på, er å la bransjen selv få bruke «kreativitet og innovasjon» for å løse problemet. Erfaringen har imidlertid vist at bransjens kreativitet stort sett brukes til å øke bedriftens lønnsomhet – det er det primære målet til alle bedrifter. Å påstå at det ikke er nødvendig med en overordnet, statlig instans som pålegger en profittsøkende bransje å overholde visse regler, er i beste fall naivt!

Til slutt henviser Berg-Hansen til at «FN har pekt på at økning i fiskeoppdrett er nødvendig om vi skal klare å skaffe nok mat til verdens økende befolkning.» I neste setning torpederer hun sitt eget argument med å innrømme at «Oppdrettslaksen vil aldri bli mat for verdens fattigste». Her vil jeg bare minne om at det produseres mer enn nok mat til verdens økende befolkning – problemet er skjevfordeling! Det er dobbelt så mange i verden som lider av fedme enn som lider av sult, og det kastes uhorvelige mengder mat hvert eneste år. Det er ren villedning å påstå at oppdrettsnæringen spiller noen positiv rolle i denne sammenhengen.

            Jeg vil til slutt minne om at oppdrettsnæringen er en svært ung bransje. Inntil for omtrent 30 år siden var all matfisken villfisk som svømte rundt i havet, eller i elver og innsjøer. Min største frykt er at kommende generasjoner skal måtte betale for dette statlig godkjente eksperimentet i form av dårligere helse, nedsatt fertilitet og ødelagt miljø. 

Her er en lenke til innlegget av Lisbeth Berg-Hansen som mitt innlegg er svar på.

Are Kvistad står til stryk.

 Morten Strøksnes har i det siste hatt flere innlegg hvor oppdrettsnæringen har fått så ørene flagret. I tirsdagens utgave av Aftenbladet slipper Are Kvistad, kommunikasjonsdirektør i Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening til for å svare for seg og næringen han representerer. Det gjør han særdeles dårlig.

Jeg reagerer på flere ting han skriver, blant annet: ”For det første er det ikke opp til folk å bedømme, for regelverket må følges”. Dette som svar på at Strøksnes oppfordrer folk flest til å bedømme hvorvidt laksen har god plass i merdene. Nå er det faktisk sånn at det er folk flest som kjøper den laksen som blir produsert i oppdrettsanleggene, og å frata folk friheten til selv å velge hva de serverer ungene sine, er kanskje å gå litt langt? Det er heldigvis en økende tendens blant forbrukere til å stille spørsmålstegn ved hvordan maten vår blir produsert. Dyrevelferd er så absolutt relevant for folk når vi handler maten vår!

Han innrømmer imidlertid at Strøksnes’ påstand om at midler mot innvollsorm er tredoblet i forhold til 2011. Tredoblet! På to år! Deretter begynner han å trikse med tall, og regner om mengden medisin som blir gitt til ”423 kilo aktiv substans” og påstår at mengden medisinering er ”marginal”. Tror han at folk flest ikke vet at medisiner inneholder hovedsakelig hjelpestoffer og andre substanser, som heller ikke akkurat gjør verken fisken eller miljøet godt? 423 kilo aktiv substans – jeg tør ikke tenke på hvor mange tusen kilo medisiner som egentlig slippes ut i fjordene våre hvert eneste år!

Til slutt synes han Strøksnes driver med ”ekkel hets” når han sier at lakseoppdrettere ikke spiser oppdrettslaks – helt uten å motsi ham ved å trekke fram eksempler på det motsatte. Seg selv kunne han jo brukt, men nei. Han forteller heller at næringen er ”stolte av maten de produserer og leverer til 100 land hver dag.” Her er jeg redd han røper hva dette egentlig handler om – nemlig penger. Oppdrettsnæringen har på få år vokst til Norges nest største eksportartikkel og det står så mye penger på spill at næringen gjør hva som helst for å motvirke at produktet deres får dårlig omtale. De har tidligere gått til det skritt å saksøke aktivister for å skade omdømmet deres. Dersom dette skulle skje med herr Strøksnes foreslår jeg en storstilt kronerulling for å dekke advokatutgiftene hans!

Debattinnlegg fra Aftenbladet 23.07.13.

Demonstrasjon mot Monsanto og Aftenbladets reportasje.

Lørdag var det en demonstrasjon mot Monsanto i Stavanger sentrum, i likhet med i veldig mange andre byer og tettsteder over hele kloden. Andre land enn Norge har allerede fått merke skadevirkningene av Monsantos kyniske og hensynsløse produksjon av genmodifiserte frø og sprøytemidler, og engasjementet ute i verden er derfor større enn her hos oss, hvor vi så langt har vært relativt forskånet fra GMO-produkter.

I forbindelse med reportasjen har Aftenbladet snakket med professor Kristian Gundersen ved institutt for biovitenskap ved universitetet i Oslo, som mener at det ikke burde være noen grunner til at genmodifisert mat skal være skadelig for helsen vår. Argumentasjonen hans viser en sjokkerende mangel på helhetsforståelse i beste fall – eller en kynisk bruk av hersketeknikker i verste fall. På spørsmål fra journalisten om hvorfor han tror folk frykter genmodifisert mat, svarer han følgende: «Det er jo litt sånn at visse ord skaper spesiell frykt. Det samme gjelder når man snakker om atomkjerner. Jeg tror ordet genmanipulasjon i seg selv trigger frykt, og det krever en del mer innsikt enn det folk flest har for å forstå hva det egentlig innebærer.» Med andre ord: Dere vanlige folk er så uvitende at dere må overlate til oss eksperter å ta avgjørelser om sånne viktige ting.

Han sier også at de kunstige genene er veldig lik andre gener, og omgår på denne måten det som er sakens kjerne, og som journalisten dessverre ikke spør om, nemlig: «Hva er hensikten med å manipulere genmaterialet til vekster som allerede eksisterer i naturlig form?» Jeg skal prøve å gi en kortfattet forklaring her: 

De mest kjente og kanskje mest brukte variantene er det Monsanto kaller «Round-up ready» frø.Hensikten med disse frøene er at de tåler å bli sprøytet med ugressmiddelet Round-up, hvilket de da også blir. Round-up selges for øvrig naturligvis også av Monsanto. Det vil altså igjen si at det finnes plantevernmiddelrester i det meste av den konvensjonelt dyrkede maten vi spiser. Det finnes flere vitenskapelige rapporter som underbygger teorien om at menneskekroppen reagerer negativt på å bli utsatt for kjemikalierester – spesielt er det endokrine systemet utsatt, og kreftfaren har også vist seg å øke.

En annen mye omdiskutert variant av genmodifisert mais, er den som er genspleiset med en bakterie som naturlig finnes i jord, kalt «Bacillus thuringiensis» (også kalt Bt-bakterie). Hensikten med dette er at maisen selv blir i stand til å lage giftstoff som dreper skadeinsektene som spiser av den, ved å ødelegge fordøyelsessystemet til insektet. En forskningsrapport utført her i Norge, men som har fått mer oppmerksomhet i andre deler av verden, viser at rotter som ble foret med denne maisen ble fetere enn andre rotter, og fikk også synlige skader på fordøyelsen. Er det noen som begynner å ane en sammenheng her?  

Dette er det altså det dreier seg om! Ikke vanlige folks ubegrunnede frykt for noe de ikke skjønner så mye av, som Kristian Gundersen vil ha oss til å tro. Ellers er hans påstand om at «ingenting av det vi spiser går over i det menneskelige genmaterialet» nok en bekreftelse på at han ikke har fulgt med i timen. Den relativt nylig oppståtte vitenskapelige grenen «epi-genetikk» har påvist at vi ikke er så styrte av genene våre som man hittil har trodd. Tvert i mot viser epi-genetiske undersøkelser at genene våre i aller høyeste grad er påvirkelige av miljøet rundt oss – ikke minst av maten vi spiser hver dag.

Kilder:

http://www.forskning.no/artikler/2012/juli/327547

http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0278691512005637

http://learn.genetics.utah.edu/content/epigenetics/

Nødvendigheten av interesseorganisasjoner og håpet om at de en gang skal bli overflødige...

Jeg har problemer med mat. Jeg tenker jeg begynner der, med den enkle setningen. Det er mange måter man kan ha problemer med mat på. De mest omtalte tilstandene er kanskje de som knytter seg til forskjellige spiseforstyrrelser; det være seg anoreksi, bulimi, ortoreksi, eller tilsvarende psykiske lidelser, ofte forsterket av motehysteri og følelsesmessige traumer.

Mitt problem er imidlertid av en litt annen karakter. Jeg har forskjellige former for matintoleranser. Jeg er rett og slett et av de menneskene som har en kropp som reagerer fortere enn de fleste andres på substanser ingen av oss egentlig har særlig godt av. Sånn sett er jeg i grunnen takknemlig for at jeg har en kropp som gir tydelige signaler.

Nå er det sånn at legevitenskapen ikke er noe særlig flink til å håndtere denne typen lidelser – de skyldes jo i all hovedsak kostholdet, og akkurat det står nokså langt nede på prioriteringslisten til medisinerstudentene. Temaet blir knapt nok berørt i løpet av det seks år lange studiet. Man kan derfor stort sett ikke forvente noe mer fra fastlegen enn de generelle kostholdsrådene som statens ernæringsråd kommer med, og de er i manges tilfelle i beste fall ufullstendige og i verste fall rett og slett skadelige.

Derfor søkte jeg for en tid siden, i likhet med mange andre i liknende situasjoner, til en av de mange organisasjonene som heldigvis finnes for sånne som meg, i håp om å få tips og råd fra andre med sammenfallende erfaringer. Da det ble invitert til matlagingskurs for folk med intoleranser, meldte jeg meg på i håp om å få nye impulser og tips til nye og spennende retter.

Heldigvis er jeg både interessert i matlaging og ikke redd for å prøve nye ting – noe som har vist seg å være en stor hjelp i hverdagen. Det var derfor forstemmende å oppleve dette kurset, som tydeligvis ikke var rettet mot sånne som meg. En utdypning er kanskje påkrevd: Deltakerne var i alle aldre, og blant dem var det også flere barn som deltok sammen med foreldre eller besteforeldre.

Kurslederen, som åpenbart var både velmenende og entusiastisk, begynte med å fortelle at hun laget alle oppskriftene selv, for de fleste av dem hun fant på nettet eller i kokebøker, hadde så mange merkelige ingredienser og smakte så annerledes at hun ikke likte dem, og hvis hun ikke likte dem, så regnet hun med at det gjorde ingen andre heller. Mens hun snakket stod medhjelperne hennes og pakket opp ingrediensene som skulle brukes til kveldens kursopplegg. Ut av handleposene fra en av Norges største dagligvarekjeder kom det bokser med reker i lake, pakker med opphakkede skinkebiter og et (for meg) ukjent melkeerstatningsprodukt, melkefri sjokolade, et glutenfritt brød, samt ymse grønnsaker, egg og Uncle Ben’s hurtigris.

Jeg så meg rundt i lokalet og så på alle barna og ungdommene som satt der, åpenbart fordi de blir syke av å spise det som i Norge i dag regnes for «vanlig» mat. Plutselig ble jeg aldeles dårlig – så dårlig, faktisk, at jeg så meg nødt til å forlate lokalet. Jeg skal prøve å forklare hvorfor:

Jeg er en godt voksen kvinne. Jeg bryr meg ikke om folk synes jeg er sær eller vanskelig i matveien. For å være ærlig så driter jeg rett og slett i folks oppfatning av meg. Det er en livsinnstilling jeg har ervervet meg gradvis gjennom livet, men plutselig husket jeg hvordan det var å være ung. Det er de aller færreste forunt å ha en så likeglad innstilling til omgivelsenes oppfatning av en – spesielt når man er ung! Denne innsikten gjorde meg usigelig trist.

Det som gjorde hele opplevelsen av kurset så deprimerende, var kursledernes (riktignok velmente) forsøk på å etterlikne den maten som altså høyst sannsynlig er årsaken til plagene i første omgang. Hvis man ikke tåler gluten, så kan man kjøpe industrielt framstilte brød bakt hovedsakelig av hvetestivelse, som er hvetemel hvor glutenet er fjernet fra melet gjennom en komplisert, kjemisk prosess. Dersom man ikke tåler melkeprotein, eller laktose, kan man få kjøpt et produkt som ved hjelp av ymse andre tilsetningsstoffer skal likne på det produktet man altså ikke tåler.

Når man skal lage asiatisk mat, som var det dette kurset skulle handle om, er det ikke da naturlig å oppsøke asiatiske butikker (som vi for øvrig har mange av her i byen) og kjøpe ingrediensene som trengs der? Er det virkelig fornuftig å velge følgende produkt til mennesker som allerede har en skadet tarm? 

(Innholdsfortegnelsen på skinkebiter: Renskåret svinekjøtt (84%), vann, salt(2,5 %), glukose, stabilisator E450, E451, antioksidant E316, konserveringsmiddel E325, E 262, E250.)

Er det ikke naturlig å tenke at dersom man har pådratt seg en skade av maten man har spist, så kan det være lurt å se på kostholdet sitt med kritisk blikk? Kan det tenkes at det ville være lurt å velge rene råvarer, i stedet for industrielt fremstilte blandingsprodukter? Hva med å se til de delene av verden hvor eksempelvis melk ikke er en naturlig del av kostholdet? Eller hva med å kutte ut brød og melmat helt fra kosten, hvis det er det som forårsaker problemene?

Utfordringen med denne tilnærmingsmåten, ligger naturligvis i det at man da står ut som en betent finger i sosiale sammenhenger. Jeg har som sagt lært meg å leve med folks problemer med å takle at jeg takker nei til kakene og den ferdigkjøpte iskremen som blir bydd meg i familieselskaper. Det har etter hvert gått opp for meg at dette er en problemstilling jeg faktisk ikke trenger å ta ansvar for. Alle jeg kjenner vet hvorfor jeg takker nei. At de velger å problematisere dette og lage et stort nummer ut av noe som for meg er fullstendig uproblematisk, får bli opp til dem selv. Men kan vi forvente at unger skal klare å tenke på den måten?

Min framtidsutopi ser omtrent slik ut: 

Flere og flere innser hvor skadelig de industrielt framstilte produktene er for folkehelsen, og enten endringene tvinger seg fram fra folkedypet, eller de får hjelp av lovendringer, så blir ferdigmatproduksjonen gradvis faset ut, og lokale bønder får mer, og større ansvar for matproduksjonen. 

De fleste (i hvert fall de som har mulighet til det) har kjøkkenhage, eller kolonihage, hvor de produserer sin egen mat, og kanskje blir det vanligere med hønsehold til og med i byene? Det blir slutt på å destruere gamle verpehøns og kraftbein fra storfe – de blir igjen solgt for en billig penge, og folk innser verdien av å koke kraft på dem. I de fleste hjem settes det en gang i uken på en diger gryte med kraft om kvelden, for så å stå og trekke til neste dag, før de fylles på glass eller krukker og settes i fryseboksen. Det blir igjen vanlig med skolekjøkken på alle trinn, og lærerne underviser barna i å lage ordentlig mat fra grunnen av.

De som jobbet i næringsmiddelindustrien har fått seg jobb i primærnæringene i stedet. Det er igjen blitt vanlig å stikke ned på kaia og kjøpe fersk fisk som fiskeren har dratt opp av havet samme morgen, og ingen tror lenger at det å lage fiskekaker eller karbonader er så komplisert at man bør overlate det til en fabrikk.

Levealderen øker og presset på helsevesenet blir merkbart mindre. Salget av medisiner går ned, og ventelistene for å komme til behandling er ikke-eksisterende. Krisen i psykiatrien er avblåst. Skoleprestasjonene øker og Norge ligger nå på toppen av statistikken også når det gjelder dette.

Livsstilsbetingede sykdommer er nå et ukjent begrep, og allergier og intoleranser er ikke-eksisterende, rett og slett fordi alle spiser sunn, hjemmelaget mat av rene, naturlige og sesongpregede råvarer. Det samme gjelder for et utall andre sykdommer som det vil ta for lang tid å ramse opp her. 

Jeg lurer ikke egentlig på om jeg noen gang får oppleve dette, men hvis vi klarer å snu om på tenkemåten vår, kanskje barnebarna mine kan…?

Arabs katt og kjøttindustriens etikk...

Jeg pleier alltid prøve å få med meg Arabs betraktninger i lørdagens utgave av Aftenbladet. Mest av alt på grunn av den lekne måten han behandler språket på. I lørdagens utgave uttaler han seg om dyrevelferd og matproduksjon under tittelen ”Spis katten din, du”. Lenge satt jeg og nikket mens jeg leste, for selv om Arab skriver humoristisk, har han sannelig en alvorlig nok undertone i mye av det han skriver.

Hans betraktninger rundt den industrielle oppalingen av griser og kyllinger er det man på godt norsk kan kalle ”spot on”. Også hans beskrivelser av fortidens bondegårder som ”et småkult sted der høner vandra mellom sporven på tunet og nippa til rusk og rask mens de tenkte små hønetanker og verpte,” fikk smilet enda mer på plass.

Men så – etter at han med skarp penn har utredet fornedrelsen som ligger i den industrielle matproduksjonen, og han skal oppsummere og trekke konklusjoner, befinner han seg plutselig i Disney-land hvor han forfekter at vi burde slutte å spise de stakkars dyrene som faktisk har følelser (ref katten) og heller be industrien forske på ”utforminga av plantemat som liknet kjøttmat, så du aldri merker forskjellen”.

Til Arabs informasjon har industrien allerede gjort dette. Vegetarianere har i mange år kunnet kjøpe soyaburgere og soyapølser og grønnsaksbuljong med glutamat som smaksforsterker. Soyabønnene som benyttes til denne produksjonen er i større og større grad genmanipulert og helseeffektene av å spise et industrielt produsert, plantebasert kosthold med kjøtterstatninger som er det Arab ønsker seg, er påtagelige – og de er ikke gode.

Så til påstanden om at vi i motsetning til steinalderfolk ikke trenger kjøtt. Denne påstanden bygger han på hva? Jeg er villig til å strekke meg så langt som til å si at så mye kjøtt som vi spiser i Norge i dag, har vi definitivt ikke bruk for. Grønn hverdags kampanje for å få folk til å spise et vegetarisk måltid i uka, applauderes! Imidlertid viser det seg at flere og flere som i årevis har levd på et plantebasert kosthold i våre dager går tilbake til å spise kjøtt igjen, rett og slett fordi det er en del essensielle næringsstoffer de har problemer med å få i seg kun gjennom plantekost. Dette gir seg gjerne utslag i helseplager som kommer sigende langsomt på, ettersom kroppens lagere av mineraler tømmes.

Jeg vil gjerne få komme med en alternativ løsning på det etiske problemet med dyrehold: Hva om bonden lot hønene gå på tunet og spise biller og ugress, og grisene kunne få rulle seg i gjørma, slik de liker? Da ville alt bli mye mer tungdrevet enn det er i dag, og bonden ville hatt bruk for å få mye mer betalt for varene han produserte. På den måten ville vi ikke hatt råd til å kjøpe kjøtt hver dag, og dermed ville vi totalt sett både spist mindre kjøtt, og det kjøttet vi konsumerte ville hatt høyere næringsverdi, samt grisene og hønene ville hatt et godt liv mens de levde, selv om de til slutt ville måttet bøte med livet.

Hva tror du, Arab? Kunne du sett katten din i øynene hvis virkeligheten hadde vært sånn…?

GMO-mais i Norge – rett rundt hjørnet?

I følge oppslag i VG 18.01.13 (1) har både Mattilsynet og Direktoratet for naturforvaltning (DN) anbefalt Miljøverndepartementet å godkjenne den genmanipulerte maistypen NK 603 til både menneskeføde og dyrefor. Denne maisen er modifisert til å tåle sprøyting med glyfosat og glufosinat-ammonium (mer kjent som virkemidlene i Round-Up). Den er også tilsatt et g beta lactamase gen som i sin fullstendige utgave gir resistens mot antibiotikum som f.eks penicillin og ampicillin. (2)

De to statlige instansene, som presumptivt er der for å beskytte oss, underkjenner dermed blant annet rapporten fra franske forskere som slår fast at rotter som ble foret med denne maisen utviklet kreft, samt hadde markant lavere levealder enn kontrollgruppen som ikke fikk denne maisen i foret. (3)

Det kan i denne sammenheng være interessant å opplyse om at DN allerede i 2008 anbefalte følgende: ” DN avga i juni 2008 anbefaling til Miljøverndepartementet om godkjenning for begge foreldrelinjene, NK603 og T25, til bruk i mat og fôr.” Jeg vil gjerne også utheve følgende sitat fra samme kilde: ”Mattilsynet har gitt fire fiskefôrprodusenter dispensasjon til bruk av maisgluten fra NK603 og T25 i fiskefôr.” Hvilke fire produsenter dette gjelder, er ikke oppgitt.

Det blir ellers hardnakket påstått fra oppdrettsbransjen at det ikke benyttes genmodifiserte planter i foret til fisken. I hvilken grad bransjen (som for øvrig har sin representant på plass i ministeriet som fiskeriminister) er troverdig får nesten bli opp til den enkelte å ta stilling til.

Jeg har i et tidligere leserbrev ramset opp en del produkter man må unngå dersom man ikke ønsker å få i seg genmodifisert mais. Jeg skal ganske raskt repetere den noe ufullstendige listen her:

Mais (rå, kokt, hermetisk), corn flakes, Maizena, maismel (finnes i det meste av ferdigmat, halvfabrikata og glutenfrie produkter), popkorn, taco, maischips, Smash, andre typer godteri som inneholder maisstivelse og sist, men ikke minst oppdrettsfisk, så som laks, fjellørret, torsk, kveite og andre typer oppdrettsfisk.

Det er verdt å nevne at det i USA, som ligger langt foran oss når det gjelder erfaringer med genmodifiserte produkter og deres innvirkning på folkehelsen, nå brer seg noe som nærmest må kalles et folkeopprør mot GMO produkter. Vi mennesker har heldigvis evnen til å lære av andres feil. Dersom vi ikke var i stand til det, ville vi fortsatt ha bodd i huler og ventet på oppfinnelsen av hjulet!

Kilder:

1.)    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10074214

2.)    http://www.dirnat.no/multimedia/47396/Horingsbrev.pdf&contentdisposition=attachment

3.)    http://www.nature.com/news/rat-study-sparks-gm-furore-1.11471