I dag knuser VG mytene om sunn mat…

I dagens VG kan man over hele førstesiden lese at nå knuser avisen mytene om sunn mat! Forskerne sier nemlig at økologisk ikke gir bedre helse, og for å understreke dette poenget, slik at selv den mest tungnemme skal skjønne det, har VG like godt satt et digert rødt kryss over Debios godkjent-økologisk-merke. Som alle vet er det forsiden som selger, og ikke minst er det den folk referer til når de vil score noen billige poeng i kostholdsdebatten som raser for tiden, som Harald Eia gjorde her om dagen i humorprogrammet ”Brille”.

Dersom man tar seg tid til å åpne avisen og lese artikkelen på side 8, 9, 10 og 11 (jada – de slår skikkelig på stortromma – mest bilder, selvfølgelig, men ingen skal si at de ikke har gitt oppslaget plass!) vil man kunne lese følgende: ”Vi mener fortsatt at det ikke er dokumentert at økologisk fremstilt mat gir bedre helse enn konvensjonelt fremstilt mat. Det sier fungerende direktør Knut Inge Klepp i Helsedirektoratet.” At helsedirektoratet fortsatt ikke synes at det er nok forskning som understøtter at økologisk mat er sunnere enn konvensjonell, blir altså til at ”mytene knuses”…

Videre heter det at ”Et argument som ofte blir brukt for at økologisk mat, er at du unngår rester av plantevernmidler i maten. Hvert år tar Mattilsynet rundt 1500 prøver av ferskt, fryst eller ferdigmat for kontroll av plantevernmiddelrester. Siden 2008 har det ikke vært overskridelser av grenseverdiene i prøver fra norskproduserte varer.”

Dette høres jo bra ut – ikke sant? (Rent bortsett fra at det mangler noen ord i den første setningen i sitatet ovenfor…) Det VG helt glemmer å opplyse om i denne sammenhengen er at siden 2008 har Mattilsynet økt de tillatte grenseverdiene for plantevernmiddelrester en hel rekke ganger. Grenseverdiene har faktisk økt hele tre (3) ganger bare i 2012! Stadig påtrykk fra EU og store konsern som Monsanto gjør at disse økningene later til å gå under radaren til de folkevalgte. Det er heller ikke små endringer det er snakk om her. For noen stoffer er det snakk om flere hundre ganger høyere verdier enn tidligere.

En annen ting jeg synes er en smule merkelig er hvorfor det stadig er samme mann som kommer til orde når det gjelder konvensjonelt landbruks fortreffelighet. ”Seniorforsker Arne Grønlund ved Bioforsk på Ås” kan du like godt memorere med det samme. Dersom en avis vil ha en person med faglig tyngde som er imot økologisk landbruk, vil du snart se at det bare er denne mannen som siteres. Hvor er alle meningsfellene hans? Det er veldig fristende å tro at han ikke har så veldig mange av dem…

Når det gjelder forskningsresultatene som viser at konvensjonelt dyrket mat har like mye vitaminer som økologisk dyrket mat, har jeg følgende kommentar: For å undersøke andelen av et stoff (det være seg vitaminer, mineraler, eller andre ting) må man i et laboratorium vite hva man leter etter. Man definerer altså på forhånd hvilke stoff det skal testes for. Nå vet vi at kunstgjødsel stort sett består av nitrogen, kalium og fosfor, og dette er fordi disse tre bestanddelene får plantene til å vokse fortere. Det finnes imidlertid en hel rekke andre mineraler og sporstoffer i naturlig gjødsel, som tilfører plantene andre vitaminer og mineraler enn disse tre. Selv om vi i dag har mye mer viten om vitaminer og mineraler enn, si for hundre år siden, er det slik at det fortsatt finnes sporstoffer og mikroorganismer som forskerne ikke har skjønt betydningen av enda. Problemet med å trekke slike forhastede konklusjoner, er at vi mennesker er helt avhengige av en myriade av mikroorganismer for å overleve, og jeg er redd for at dagens konvensjonelt dyrkede mat har alt for lite av disse.

Så konklusjonen blir at jeg fortsatt kommer til å kjøpe så mye økologisk jeg bare kan. Tiden vil nok vise hvilke forskere som var til å stole på, og hvem som lot sine meninger styres av store konsern, eller av frykten for at allmennheten skulle oppdage at de hadde tatt feil. Jeg runder av med et sitat av Cicero: ”Hvemsomhelst kan ta feil, men bare tåpen holder fast ved sin feiltagelse.”

Konvensjonelt, eller økologisk landbruk – hva er best?

Det vi i dag betegner som ”konvensjonelt landbruk” er omtrent 60 år gammelt. I store norske leksikon står ordet konvensjonelt oppført med betydningene: ”alminnelig, ordinær, som retter seg etter, stemmer med det som anses passende”. I grunnen har det lenge forundret meg at denne stadig mer industripregede og kjemibelastede landbruksmetoden har fått en betegnelse som indikerer at den representerer normen.

I Norge drives i dag 5,6 % av arealet på økologisk måte. I Soria Moria erklæringen framgår det at regjeringens målsetning er å øke denne andelen til 15 % innen 2020. Selv om de skulle nå sin målsetning, hvilket lite tyder på, vil den økologiske andelen være marginal.

Når multinasjonale konserner, som Monsanto, nå søker om å øke restinnholdet av glyfosat (den aktive substansen i Roundup) med 150 %, er det nok et eksempel på i hvilken retning det konvensjonelle landbruket er på vei. Det nye er nå at Roundup ikke brukes bare som ugressmiddel tidlig i vekstsesongen, men som en tvangsmodningsprosess for å kunne styre innhøstingstidspunktet. Det vil derfor naturlig nok finnes mye større verdier av glyfosat i maten vår enn før. Nyere studier viser for øvrig at dette stoffet ikke er på langt nær så ufarlig som tidligere antatt!

Når konvensjonelt dyrkede matvarer og økologiske matvarer undersøkes for å finne ut hvilke som er best, har jeg lagt merke til at det fokuseres på næringsinnhold. I disse studiene kommer de to typene nokså likt ut – i hvert fall i forhold til de få, spesifikke vitaminene som er undersøkt. Det som aldri nevnes i disse undersøkelsene er restene av plantevernmidler og andre kjemiske stoffer. Når forskningen nå peker mer og mer i retning av at skadevirkningen av disse midlene øker proporsjonalt med mengden og antallet vi inntar, forundrer det meg at myndighetene fortsatt lar seg presse av økonomiske hensyn til å gå med på Monsantos stadig mer urimelige krav. Hva med å trekke helsebudsjettet inn i den totale summen før man trekker konklusjonen at det svarer seg å la folk bli syke heller enn å tape noen kroner på handel? 

Fra en mathysterikers ståsted.

Jeg er opptatt av mat; av ren, hjemmelaget mat. Det har jeg for så vidt alltid vært, men temaet har opptatt meg i stadig økende grad i den senere tid, og jeg har både snakket og skrevet om det i alle tenkelige fora; facebook, blogspot, avisspaltene og e-post. Her en dag skrev av en av mine facebookvenner på veggen sin følgende lille hjertesukk:

”Lurer på hvordan alle mathysterikere der ute klarer seg gjennom dagen uten sammenbrudd. Bekymringsmeldingene gjaller i internettveggene, om alt fra kylling til selleri. Vi får dyrke vår egen mat alle sammen. Og kanskje ta et kurs i farmakologi, sånn at vi kan lage vår egen nervemedisin. På den måten så trenger ikke den evigvoksende trusselen om DØDELIG MAT ødelegge sjelefreden.”

Plutselig gikk det opp for meg at jeg er blitt en ekte mathysteriker! I det øyeblikket dette demret for meg, fór det flere tanker gjennom hodet mitt på en gang. Den første var: ”Jeg lurer på når vennene mine skjønte det?” For jeg har rimelig oppegående venner, nemlig, som er ganske flinke til å korrigere meg når de synes jeg tar av fullstendig. Så ble jeg lattermild, før latteren i neste øyeblikk satte seg fast i halsen, og jeg begynte å reflektere over hva dette dreier seg om egentlig. Jeg skal prøve å dele mine tanker om dette ”mathysteriet” med dere.

I bunn og grunn så handler dette om friheten til å kunne velge. Dersom man ikke bryr seg om hva man spiser, og ikke tror at det har noe å si for verken helse eller trivsel hva man putter i munnen, så har man tatt et valg og det er helt greit. Hvis man derimot tror at det betyr noe for kroppens og psykens velbefinnende hva man stapper i seg, har man i dagens samfunn et gedigent problem. For å illustrere hva jeg mener skal jeg gå litt tilbake i tid:

Da min bestemor vokste opp for ca 100 år siden var det ikke så lett å være norsk. Det var trange kår for de fleste, og den eneste form for matproduksjon som var industrialisert var hermetikkindustrien.

All annen mat var produsert på samme vis som det var blitt gjort i hundrevis, for ikke å si tusenvis av år. Kornet ble dyrket uten kunstgjødsel eller sprøytemidler. Det samme kan sies om de få sortene frukt og grønnsaker som trivdes så langt nord. Agurk og tomater var fremmedord, og bananer var det ingen som hadde smakt. Min bestemor vokste stort sett opp på sild og poteter, havregrøt, gulrøtter, løk og kål. All maten ble laget fra grunnen av, fordi det var den eneste måten å lage mat på. Det fantes ingen suppeposer. Syltetøyet mugnet hvis det stod åpent på kjøkkenbenken, og saften ble kokt av rips fra hagen og forseglet med lakk for ikke å gjære. I tillegg var all maten det vi i dag så vakkert kaller for ”økologisk”.

I dag er forholdene helt annerledes. Matindustrien sysselsetter tusener og er blitt så uoversiktlig, og produksjonskjeden så lang og kronglete, at de forskjellige delene av den ikke aner hva de andre holder på med.

Et godt eksempel er kyllingindustrien. Kyllingproduksjon i våre dager har ingenting med eggproduksjon å gjøre, for hønene som legger egg får et helt annet for enn de som ales opp på 32 uker for kjøttproduksjon. Det som skremmer meg er at kyllingprodusentene kjøper foret sitt fra en leverandør, la oss si Felleskjøpet, som kun skriver generelle ting som at foret er en ”standardblanding som sikrer optimale produksjonsresultater”. Bonden som aler opp kyllingene vet ikke hva foret inneholder, enten han er stor- eller småskalaprodusent. Ikke en gang de som drive med fjørfe på hobbybasis later til å bry seg om hva foret inneholder – de stoler på produsentens forsikring om at foret er sammensatt på en måte som gir høy avkastning og lite sykdom.

Et annet meget godt eksempel er oppdrettsnæringen. Her er forholdene enda verre! Fiskeforet blir produsert et eller annet sted, og oppdretterne tenker ikke så mye over at foret de aler opp fisken med består av ting det er unaturlig for fisken å spise i utgangspunktet, for ikke å snakke om at maisen i foret (ja – mais!) er genmodifisert til å produsere en gift som ødelegger tarmsystemet til organismene som spiser den.

Så kan vi ta en slakteribedrift, Gilde for eksempel. De får inn kjøtt som er alet opp på gud vet hva – i hvert fall har ikke Gilde peiling! De lager så et produkt av kjøttet som de maler opp, tilsetter en del konserveringsmidler og generell matsminke, sprøyter pølsene med litt røykaroma, pakker dem i plast og sender dem ut i butikkene.

Selv frukt og grønnsaker blir utsatt for en cocktail av kjemiske stoffer underveis i produksjonen fra drivhusene til butikkhyllene, og når leste du sist hvilken type kunstgjødsel, eller sprøytemiddelrester du finner i druene du kjøpte, for eksempel? Spørsmålet er i aller høyeste grad retorisk, for slik informasjon finner du aldri, og det er også poenget.

Eksempel på mat som i utgangspunktet er sunn, men som kanskje ikke er så helselig når det kommer til stykket:

Dersom man i dagens samfunn ønsker å velge sunn, giftfri mat, men uten å dyrke, eller ale den opp selv, har man ingen reelle valg! Man kan til en viss grad velge å kjøpe økologiske varer, men dersom man ønsker å leve helt uten giftstoffer, er dette i praksis umulig, uten å bruke så mye tid, krefter og penger at man like gjerne kunne drevet gårdsbruk på fulltid.

Så, ja – jeg er nok blitt en mathysteriker, mest av alt fordi jeg synes det er forkastelig at samfunnet vårt er blitt så uoversiktlig at det er umulig for vanlige folk å gjøre fornuftige valg, basert på den kunnskapen om maten som er tilgjengelig! 

E.coli-funn i norsk kylling.

Aftenbladet melder tirsdag 16. oktober at det nå er ekstra god grunn til å steke kylling godt og holde rått kyllingkjøtt atskilt fra annen mat. Dette oppslaget kom etter at det er funnet resistente e.coli-bakterier i nesten annenhver norsk kylling. Jeg vil gjerne dvele litt ved ordet ”resistente” i denne sammenhengen. Den største faren ved disse bakteriene, som lett overføres til mennesker, er nemlig at de ikke responderer på antibiotikabehandling. Det vil med andre ord si at dersom du skulle være uheldig å få i deg disse bakteriene ville du være ille ute. Grunnen til at disse bakteriene er så vanskelige å få has på, er fordi kyllingene som blir alet opp til mat får store mengder antibiotika i løpet av sitt korte liv. Rester av disse medisinene finnes også i kjøttet – i tillegg til den livstruende bakterien den altså ikke lenger hjelper mot. Ikke overraskende viser forsøk en sammenheng mellom resistente bakterier i kylling og resistens hos mennesker. Fortsatt ikke bekymret…?

Vi har nå kommet til et stadium der fjørfeproduksjonen er blitt så spesialisert at verpehøns og kyllinger til mat blir holdt fra hverandre. Verpehøns lever i et drøyt år før de blir slaktet og destruert. (Ja, du leste riktig; dette gjelder for øvrig også for økologiske høns!) Kyllinger blir alet opp på spesialfor som gjør dem slakteklare i løpet av 32 dager. Innholdet i dette foret har det vært mildest talt vanskelig å få rede på. Produsenten skriver kun generelle ting som at foret er en ”standardblanding som sikrer optimale produksjonsresultater”. Selv folk som driver med høns som hobby later ikke til å bry seg om hva foret de gir hønsene egentlig inneholder. Det indikeres at det inneholder store mengder mais, og en økologisk produsent opplyser om at han har problemer med å få tak i for som ikke inneholder genmodifisert mais.

Hvem vet når folk får nok? Det kommer kanskje snart til å bli mer vanlig med lyden av hanegal innenfor bygrensen, eller kanskje utstrakt bruk av snarer i bakhagene – kråker skal jo være god mat, har jeg hørt…

GMO-mais snart på markedet i Norge?

 I tre år har søknaden om å tillate genmodifisert mais ligget på miljøvernministerens bord. Nå skal saken avgjøres. For den som ikke har satt seg inn i saken, så kan det opplyses at forskningsrapportene som påviser skadevirkningene av GMO-produkter nå kommer tettere enn hagl. Folk flest trekker litt på skuldrene av dette, hvis de i det hele tatt gidder bry seg, og tenker noe sånt som; ”jeg holder meg bare vekke fra mat jeg har en mistanke om ikke er ren – hvor vanskelig kan det være?”

Jeg vil her kortfattet prøve å illustrere akkurat hvor vanskelig det vil bli å unngå genmodifisert mais dersom dette blir tillatt i den norske matindustrien. La oss ta en kjapp tur i din lokale matbutikk:

Du må selvfølgelig unngå de mest åpenbare produktene som hermetisk mais og hel mais som du finner i grønnsaksdisken. Fredags-tacoen ungene elsker – den går ut. Det samme gjør maischipsene som brukes til nachos, samt popcornet du koser deg med på kino. For dem som allerede har en skadet tarm og må spise glutenfritt brød, blir vanskelighetene enda større. Prøv å finne en glutenfri melblanding eller ferdigbakte brød som ikke inneholder maismel! Maizenajevningen mange bruker for å jevne sauser, desserter og supper – bort med den! Så kan vi starte på godteridisken; her er det nok best å gå rett forbi. Posen med Smash som du koser deg med av og til, kan du bare glemme.

Jeg har nå helt unngått reolene med ferdigmat og halvfabrikata – det blir for komplisert! Ta med et forstørrelsesglass neste gang du handler og les innholdsdeklarasjonen på ferdigproduktene, så vil du se hva jeg mener. Mais er meget utbredt som bestanddel i de fleste produkter. Oppdrettslaksen du har dårlig samvittighet for at du ikke spiser mer av, blir allerede foret med GMO-mais, ettersom oppdrettsnæringen har unntak fra det foreløpige GMO-forbudet, så det lar vi ligge i denne omgang.

Det er en utbredt oppfatning blant folk at myndighetene våre – i dette tilfellet mattilsynet – sørger for at maten vi spiser er trygg. Til det kan jeg bare si at mattilsynet har de siste årene vært en sterk pådriver for å tillate flere nye sprøytemidler, samt øke grenseverdiene i de sprøytemidlene som allerede er tillatt i Norge. Tre ganger bare hittil i år har disse verdiene blitt hevet. Så jeg beklager hvis min tillit til mattilsynet er noe tynnslitt etter hvert! I denne saken er ikke motstanderne GMO-forkjempere (finnes de blant vanlige folk…?), men heller apatien blant norske forbrukere! Jeg avslutter med et sitat av Arnulf Øverland: ”Du må ikke sove!”

Kilder:

http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0278691512005637

http://www.oikos.no/newsread/page.aspx?docid=13752

http://www.forskning.no/artikler/2012/juli/327547

http://www.nrk.no/fordypning/tillater-mer-gift-i-maten-1.8284612

Mattilsynet og matsikkerheten.

Kristina Landsverk som er tilsynsdirektør i mattilsynet gjorde en usedvanlig slett figur i debatten om merking av mat som ble sendt på nrk1 torsdag 6/9-12. Hennes påstand om at mattilsynet prioriterer mattrygghet framfor andre oppgaver ga meg gåsehud, med tanke på at mattilsynet stort sett har brukt tiden sin det siste året på å jobbe for å tillate flere nye, samt å øke grenseverdiene på allerede godkjente sprøytemidler i Norge. I mai i år ble det tillatt 13 sprøytemidler som har vært forbudt i Norge fram til nå, og 5 allerede tillatte fikk økte grenseverdier. Akkurat nå jobber tilsynet videre for å få tillatt enda flere sprøytemidler. Dette er stoffer vi forbrukere får i oss, uten å kunne lese oss til det på baksiden av etiketten på produktet, samme hvor kraftig forstørrelsesglass vi har med oss i butikken!  At den samme Landsverk kan stå og gjemme seg bak at de holder seg til regelverket som hun selv har jobbet iherdig for å få innført, er simpelthen kvalmende!

Andre produkter det heller ikke er mulig for oss forbrukere å finne ut hva inneholder, er for eksempel den laksen myndighetene oppfordrer oss til å spise mer av. Brorparten av all laks som selges i Norge i dag kommer fra en oppdrettsnæring som har fått unntak fra GMO-forbudet som gjelder for resten av landet. Myndighetene har bestemt seg for å bruke føre-var-prinsippet når det gjelder genmodifiserte matvarer, noe som er bra med tanke på alle rapportene som nå begynner å komme om skadevirkningene fra denne industrien, både på folks helse og for miljøet. Men oppdrettsnæringen er altså unntatt! Laksen som får genmodifisert mais i foret, får blant annet nedsatt evne til å fordøye proteiner, i tillegg til andre synlige skader på innvollene. Se artikkel: http://www.forskning.no/artikler/2012/juli/327547

At det nå dras i gang ”juksepatruljer” etter oppfordring fra forbrukerrådet, er kjempebra. Det vil øke folks forståelse for mat og dens betydning for helsen vår. Jeg savner imidlertid et folkelig opprør mot all giften som tilsettes maten vår, helt uten at vi har mulighet til å kontrollere det, eller velge det bort. Dette er selvfølgelig mye vanskeligere å gjennomføre enn det å lese på etikettene i butikkhyllene med forstørrelsesglass, og det er kanskje noe av grunnen til at folk flest mister motet. Men jeg tror at vi vil få litt av et ettermæle hvis vi lar industrien ture fram uten å si ifra at dette finner vi oss ikke i! Det er våre barn og barnebarn som må betale for de valgene vi tar i dag. Fedme, fordøyelsessykdommer, diabetes 2 og hjerte- og karsykdommer er bare noen av de livsstilsbetingede sykdommene vi ser nærmest epidemiske tilstander av allerede nå. Hvis vi kaster et blikk over dammen til USA, hvor matindustrien har fått ture uhindret frem i noen tiår lenger enn hos oss, er konsekvensene enda tydeligere. Er det sånn vi vil ha det? Eller kan vi ta grep nå, mens det ennå er en sjanse for at vi kan snu skuta i tide?

GMO og folkehelsen.

Jeg ser med økende uro på den retningen dagens matvareproduksjon er i ferd med å ta. Det vil si; retningen ble visst valgt for flere tiår siden – nå er det kanskje på tide å stanse opp og se litt på hvilke konsekvenser dette veivalget allerede har fått for folkehelsen?

I en rapport publisert av forskning.no (1*) slås det fast at mus som ble foret med genmodifisert mais eller laks (som var foret med den samme maisen), ble fetere, og – ikke minst – fikk endringer i innvollene og blodet som var målbare. Det later til at de genmanipulerte matvarene akkumuleres oppover i næringskjeden og altså ikke brytes ned i fordøyelsessystemet til den som inntar maten, slik som produsentene (blant andre Monsanto) påstår.

En av endringene som fikk meg til å stusse var at både laksen og musene fikk nedsatt evne til å fordøye proteiner. Kanskje ikke så rart med tanke på at maisen er blitt utstyrt med et gen fra en bakterie - Bacillus thuringiensis (Bt). Den produserer Bt-gift som dreper insekter ved å ødelegge magen deres.  (2*) Med andre ord er maisen som benyttes både til dyrefor og menneskemat nå utstyrt med et gen som har til hensikt å ødelegge fordøyelsessystemet til skadedyr som prøver å spise den.

I tillegg til mais og soya, er også hvete blitt drastisk genetisk endret de siste 50 årene – både for å bli mer motstandsdyktig mot sykdommer og værforhold (så som tørke, vind og mye regn), men også for å gi større avlinger. Det er også lagt stor vekt på å forbedre bakeevnen til hvetemelet, slik at det skal tåle den kraftige mekaniske bearbeidingen i dagens brødfabrikker. Dette er blant annet oppnådd ved å forlenge gluten-strengene i melet. Gluten er det viktigste proteinet i hvete og er i utgangspunktet ikke veldig lett fordøyelig. Hva skjer med fordøyelsen til et menneske når man setter sammen et kosthold som består av forlengede gluten-strenger fra moderne ”dverghvete” med mais- og soya-produkter som er i stand til å lage en gift som bryter ned fordøyelsen til den organismen som spiser dem?

Nå er jeg ved sakens kjerne: Ettersom jeg ikke har medisinsk bakgrunn, kan jeg bare benytte meg av helt alminnelig bondevett og evnen til å resonnere meg fram til den mulige sammenhengen mellom vår tids industrialiserte matproduksjon og den nærmest eksplosive økningen i fordøyelsessykdommer og –plager, samt en rekke andre autoimmune sykdommer, så som MS, kreft, diabetes, allergier, astma – listen kan gjøres lang… Det har i de senere årene kommet mer og mer rapporter om fenomenet ”lekk-tarm-syndrom” som beskriver en tilstand hvor tarmveggen får abnormt store hull, slik at ufordøyd mat slippes gjennom tarmveggen og ut i blodbanen for så å skape problemer for alle deler av kroppen, som ikke er i stand til å gjenkjenne disse partiklene som næring. Er det flere enn meg som ser en mulig sammenheng mellom før nevnte Bt-gift og denne lidelsen, som ofte ligger i bunn av en hel rekke sykdommer?

Dette er en svært kompleks materie og det å finne informasjon krever at man har spesiell interesse for emnet og gidder å bruke timevis, for ikke å si måneder og år på å lete frem til dels godt gjemte forskningsrapporter og lese Monsanto og Asgrow sine reklamesider med kritisk blikk. Den jevne forbruker har ikke verken tid, overskudd eller interesse til å gjøre dette, og stoler derfor på at myndighetene, for eksempel Mattilsynet, sørger for at maten som er tilgjengelig i butikkene er trygg å gi til barna våre. Å ja – det er sant; mattilsynet har akkurat jobbet iherdig for å øke grenseverdiene for 18 kjemiske sprøytemidler, hvorav kun 5 er tillatt i Norge i det hele tatt i dag (3*). Dette er altså den statlige organisasjonen som folk flest stoler på!

Jeg har nå for min del nådd et metningspunkt, hvor jeg faktisk ikke finner meg i at det skal være sånn lenger! Jeg er rett og slett rasende!  Hvor mange må bli syke før myndighetene innser at det er mer økonomisk å bruke ”føre-var-prinsippet” enn å tillate multinasjonale konsern å styre folkehelsen ut fra rene profitthensyn? Jeg bare spør…

1.)    http://www.forskning.no/artikler/2012/juli/327547

2.)    http://articles.mercola.com/sites/articles/archive/2012/08/07/genetically-engineered-foods-hazards.aspx?e_cid=20120807_DNL_artNew_1

3.)    http://www.aftenbladet.no/nytte/livsstil/Maten-din-kan-bli-giftigere-2941008.html

Sand, eller ikke sand – det er spørsmålet!

Ok – jeg innrømmer det; jeg er bitt av hagebasillen. Eller for å være litt mer spesifikk; kjøkkenhagebasillen! Jeg har komposteringsdunk i hagen, og elsker både lukten og følelsen av å ta i egenkompostert jord – noe som har fått mer enn ett øyenbryn til å heve seg når jeg i glederus over årets egenproduserte jordforbedringsmiddel har meddelt dette til folk på jobben.

Men – jeg har nå (etter et besøk på Erga gård) også lært at matjord bør inneholde en del sand for å være mer luftig – da trives de fleste planter bedre. Joda – sand – kan det være så vanskelig da, tenkte jeg… Et besøk på nærmeste plantesenter viste meg at de riktignok hadde noe de kalte ”Sandlådesand” på godt svorsk, som for så vidt var fullt brukbar, men til hvilken pris! Jeg har nå, for de som ikke vet det, vært gift med en skotte i et kvart århundre, og dette har satt sine spor, kan man si… Så jeg tenkte som så: ”Ha! Sand! Jeg vet hvor jeg kan få tak i gratis sand – og la meg med en gang skyte inn at tanken på Solastranden har streifet meg, helt til jeg kom på at jeg tror jeg har hørt noe om at det ikke er lov å hente sand fra de sårbare strendene våre – og lovbryter vil man jo ikke være!

På dette tidspunktet var det at den kreative hjernen min kom på det eneste fornuftige stedet å hente sand til kjøkkenhagen; i sandtaket på Lutsi! For de som ikke kjenner til dette stedet, kan jeg opplyse følgende: Da jeg var ei lita jente (for ganske få år siden, altså) var Lutsi mitt sommerparadis. Besteforeldrene mine hadde hytte 300 meter fra sandtaket, og uten innlagt vann var det min morfars jobb å hente vann i sinkbøtter hver dag fra en kran i sandtaket. Jeg slo ofte følge på veien og lekte i sanden mens morfar fylte de to bøttene med rent kildevann. O idyll – sier hun som ikke måtte slite de to fulle sinkbøttene hjem etterpå…

At jeg måtte bruke så pass mye overtalelse for å få min kjære, halvt skotske, mann til å kjøre meg dit for å spare noen kroner, overrasket meg faktisk litt, men til slutt ga han etter og som det heter; ut på tur – aldri sur! Det er jo tross alt ikke så langt til Lutsi, og man skal jo som kjent ikke sove bort sommernatten…

Nå er det tenkelig at noen av dere har vært på Lutsi i den senere tid, og da er det også en distinkt mulighet for at dere nå tenker: ”Sandtak på Lutsi? Hva er det hun snakker om?”

Vi holdt nesten på å kjøre forbi, vi. Det jeg husker som en svær skrent med sand som strakte seg helt ned til parkeringsplassen ved siden av veien, er nå blitt et gjengrodd buskas i bunnen av en ur. Jeg kunne så vidt skimte noen sandaktige flekker et godt stykke opp i den uframkommelige ura, men noe sandtak slik som jeg husket det var ikke i sikte noe sted!

Den som slukøret måtte returnere uten så mye som et sandkorn, var meg. Og da var selvfølgelig også plantesenteret stengt for kvelden. Så nå står jeg her – klar for hagearbeid, og fremdeles uten sand til kjøkkenhagen min. Akk ja! Jeg skal sikkert lære noe av dette. Kanskje hvis jeg sover på det en natt, så kommer jeg på hva det er… 

Mods-konserten.

Så var tidenes mest hypa konsert over. Bandet ga full gass, og jeg tror ikke noen av de tilstedeværende hadde noe å utsette på musikernes innsats. Arrangementet, derimot, var det mye å utsette på. Dersom Stavanger har ambisjoner om å sette opp flere slike arrangementer som trekker folk i titusentall, må arrangørene bli mer proffe enn dette. Bare det å sørge for at 25.000 mennesker kommer seg til og ikke minst fra stadion etter konsertslutt burde ikke vært overlatt til den enkelte, slik tilfellet var på lørdag. I forkant av konserten sjekket jeg all tilgjengelig informasjon om arrangementet og ikke et eneste sted fant jeg informasjon om transport. Etter å ha tatt direkte kontakt med Kolumbus, fik jeg til svar at ” Det blir ikke satt opp egne busser i forbindelse med Mods-konserten.” Nå leser jeg at de ekstra togsettene som ble satt opp av NSB heller ikke fungerte tilfredsstilende. Det var heller ikke mulig å lese seg til at disse i det hele tatt ble satt opp i forkant av konserten – jeg prøvde! Selv hadde vi bestilt en maxi-taxi som stod og ventet på oss ved Riksveien klokken elleve, men vi var bare 8 stykker. Å frakte 25.000 bort med taxier er mildest talt upraktisk!

Så var det forholdene inne på Stadion. Kombinasjonen ølsalg og toalettkapasitet stod ikke i forhold til hverandre på noen som helst måte. Jeg lurer også på hvem som hadde den ”glimrende” idéen å sette opp salgsboder vis a vis toalettene i en smal gang? Sikkert noen som ikke forventet kø noen av stedene…

Det var altså mye trafikk opp og ned på tribunene under arrangementet, og ingen form for trafikkstyring, slik at alle som skulle både opp og ned måtte klemme seg gjennom de samme trange trappegangene for å komme dit de skulle.

Cashless-systemet som skulle forhindre køer virket heller ikke helt etter planen. Først i én kø for å fylle på kortet med ønsket beløp, så ny kø for å belaste kortet med ønskede drikkevarer. Beløpet kortet ble belastet med viste ikke noe sted. De bak disken bare slo inn varene og så fikk man beskjed om å trekke kortet. På denne måten var det særdeles vanskelig å følge med på hvor mye penger som var igjen på kortet, samt hvilket beløp det egentlig ble belastet med.

Legg til grøtete lyd, i hvert fall på tribunene, noe som gjorde at spesielt snakking fra konferansierenes side var nesten umulig å få med seg, så har du en alt i alt en sub-optimal konsertopplevelse. Hvis jeg skulle være nødt til å gi konserten terningkast, ville jeg nok hatt bruk for to terninger. Den ene ville jeg ha trillet for Mods, og den ville ha landet på en sekser, mens den andre som ble trillet for arrangementet som helhet, dessverre ville ha landet på en ener.

Journalistikk eller sosialpornografi?

Det har skjedd et skifte i nyhetsformidlingen de senere årene, og akkurat nå i disse dager, da rettssaken mot Norgeshistoriens største massemorder går av stabelen, har dette toppet seg på en særdeles usmakelig måte.

Det jeg sikter til, er journalistenes hang til i stadig større grad å beskjeftige seg med sosialpornografi i stedet for saklig nyhetsformidling. Fra det jeg tidligere vurderte som seriøse nyhetsformidlere kan man nå om dagen høre spørsmål som: ”Hva tror du Anders Behring Breivik vil forklare seg om i retten i dag?” Eller enda verre: ”Hvordan tror du de etterlatte og overlevende etter Utøya vil reagere på det han sier?” Ærlig talt! Det kan da ikke bare være jeg som reagerer med sinne på dette? Dette er ikke en gang nyheter! Det hører i høyden til i debattprogrammer eller fordypningsartikler hvor man for all del kan la diverse ”eksperter” synse og uttale seg for dem som måtte være interesserte, men la oss for Guds skyld slippe denne typen ”journalistikk” i de vanlige nyhetssendingene!

I forkant av rettssaken kunne man også få meg seg at journalistene intervjuet hverandre mens de ventet på at denne sikkert svært innbringende rettssaken skulle starte!

Jeg har også vært vitne til tilsvarende tilstander under andre store ulykker eller katastrofer. Mens journalistene venter på at noen skal fortelle dem hva som faktisk har skjedd, går det mye i: ”Hva tror du kan ha skjedd her?” Eller enda verre: ”Hva kunne ha skjedd dersom…” Dette er kontrafaktisk journalistikk og hører heller ikke hjemme i nyhetssendingene. Min gamle bestefar brukte mye et uttrykk som dekker dette på en litt humoristisk måte: ”Hvis om atte an Rasmus spele, så bler det dans itte kampen”. Kjære journalister: Kan dere ikke heller fortelle meg om Rasmus spilte, og om det ble dans etter kampen?