I natt drømte jeg at Mattilsynet var en mann. En gretten,
gammel gubbe som satt og mumlet for seg selv på et støvete kontor, mens han
stablet sakspapirer i høye, vaklevorne bunker. Jeg tror han bodde på det
kontoret, for huden hans var gusten – sånn som den blir hos folk som aldri ser
solskinn, eller trær, eller dyr. Kanskje det var derfor han var så fryktelig
sur på alle de som ville gjøre verden til et bedre sted?
Kanskje det var derfor han sørget for at Oste-Johnsen
måtte stenge dørene? «Hvordan kan jeg få has på den irriterende butikken som
gjør at folk kommer smilende ut av den med oster som lukter mystisk, men smaker
himmelsk?» En dag kom han på det: «Jeg innfører påbud om å oppbevare osten i
kjøledisk til enhver tid! Det får nok tørket smilet av ansiktene på både
Oste-Johnsen og kundene hans, tenker jeg!»
Ikke før hadde han gledet seg ferdig over den knusende
seieren, før han kastet sine øyne på noen ungdommer på Bøker og Børst som
serverte kundene sine påsmurte skiver sammen med en kopp kaffe eller te. «Aha!
Alt for liten plass bak disken! Og, hva er dette? Har dere bare en vask? Nei – det går ikke! Forbudt!
Forbudt!» ropte Mattilsynet, mens den gustne huden hans ble rødflammet av
opphisselse.
Men han var fortsatt ikke fornøyd. Sultent kastet han
nå sine øyne på slakter Idsøe: «Hva? Selger dere hønseføtter? Horribelt! Det
går ikke an! Det er forbudt! Forbudt!» Mattilsynet gikk nå opp i fistel, så
opprørt ble han.
Han kjente etter hvert at anstrengelsene tok på og
innså at han måtte fokusere på noe som gjorde ham mindre nedstemt. Han tok
derfor fram en søknad fra en fórprodusent som ønsket dispensasjon til å benytte
genmodifisert mais og soya i fiskefóret sitt. Dette var ting som Mattilsynet
hadde greie på! Dette var skikkelige saker. Han smilte, mens han satte et
stort, rødt «godkjent»-stempel på søknaden.
Så tok han fram en rapport om en pelsdyroppdretter
noen hadde levert inn klage på. «Hersens ekstremister og kverulanter,» tenkte
Mattilsynet, og strøk klagen med et pennestrøk: «Pelsdyroppdrettere er
skikkelige folk! Kom ikke her og si noe annet!»
Neste sak i bunken var en kyllingprodusent som ønsket
å doble antallet kyllinger i produksjonen sin. Dette var musikk i Mattilsynets
ører: «Godkjent» over hele søknaden. Etter at han hadde forsikret seg om at det
ikke var denne oppdretteren som solgte de avskyelige hønseføttene. Den slags
tankegods om å nytte hele dyret, fikk det til å vrenge seg i magen hans. Han
gledet seg hver eneste gang en besetning gamle verpehøns ble gasset i hjel og
nedgravd, eller brent. «Så slipper i hvert fall noen å lage seg billig og næringsrik
middag av den maten!»
Nok en klage – denne gangen på et oppdrettsanlegg som
visstnok hadde forurenset en hel fjord. «Sludder og vås!» tenkte Mattilsynet. «Jeg
ser ingenting, jeg! Vannet ligger der så blankt og stille. Ingenting galt å få
øye på her, nei! Dessuten har jeg nettopp godkjent en ny type antibiotika i
fóret til fisken, så her er nok alt i skjønneste orden, ja!» Med et fornøyd sukk
kastet han klagen i søppeldunken.
Enda et problem i haugen hans: Flere
ferdigmatprodusenter hadde overskredet grenseverdiene for tilsetningsstoffer i
maten de produserte. Men dette visste Mattilsynet hvordan han skulle håndtere –
dette hadde han gjort mange ganger før: Med rask hånd, flyttet han kommaet en
eller to plasser. «Så! Der tenker jeg det ordnet seg for produsentene, ja. Jeg
kan nok en gang henvise til at tilsetningsstoffene ligger godt under
grenseverdiene!»
Det var omtrent på dette tidspunktet jeg våknet, våt
av svette, og innså at marerittet egentlig ikke var en drøm…
