Konvensjonelt, eller økologisk landbruk – hva er best?

Det vi i dag betegner som ”konvensjonelt landbruk” er omtrent 60 år gammelt. I store norske leksikon står ordet konvensjonelt oppført med betydningene: ”alminnelig, ordinær, som retter seg etter, stemmer med det som anses passende”. I grunnen har det lenge forundret meg at denne stadig mer industripregede og kjemibelastede landbruksmetoden har fått en betegnelse som indikerer at den representerer normen.

I Norge drives i dag 5,6 % av arealet på økologisk måte. I Soria Moria erklæringen framgår det at regjeringens målsetning er å øke denne andelen til 15 % innen 2020. Selv om de skulle nå sin målsetning, hvilket lite tyder på, vil den økologiske andelen være marginal.

Når multinasjonale konserner, som Monsanto, nå søker om å øke restinnholdet av glyfosat (den aktive substansen i Roundup) med 150 %, er det nok et eksempel på i hvilken retning det konvensjonelle landbruket er på vei. Det nye er nå at Roundup ikke brukes bare som ugressmiddel tidlig i vekstsesongen, men som en tvangsmodningsprosess for å kunne styre innhøstingstidspunktet. Det vil derfor naturlig nok finnes mye større verdier av glyfosat i maten vår enn før. Nyere studier viser for øvrig at dette stoffet ikke er på langt nær så ufarlig som tidligere antatt!

Når konvensjonelt dyrkede matvarer og økologiske matvarer undersøkes for å finne ut hvilke som er best, har jeg lagt merke til at det fokuseres på næringsinnhold. I disse studiene kommer de to typene nokså likt ut – i hvert fall i forhold til de få, spesifikke vitaminene som er undersøkt. Det som aldri nevnes i disse undersøkelsene er restene av plantevernmidler og andre kjemiske stoffer. Når forskningen nå peker mer og mer i retning av at skadevirkningen av disse midlene øker proporsjonalt med mengden og antallet vi inntar, forundrer det meg at myndighetene fortsatt lar seg presse av økonomiske hensyn til å gå med på Monsantos stadig mer urimelige krav. Hva med å trekke helsebudsjettet inn i den totale summen før man trekker konklusjonen at det svarer seg å la folk bli syke heller enn å tape noen kroner på handel? 

Fra en mathysterikers ståsted.

Jeg er opptatt av mat; av ren, hjemmelaget mat. Det har jeg for så vidt alltid vært, men temaet har opptatt meg i stadig økende grad i den senere tid, og jeg har både snakket og skrevet om det i alle tenkelige fora; facebook, blogspot, avisspaltene og e-post. Her en dag skrev av en av mine facebookvenner på veggen sin følgende lille hjertesukk:

”Lurer på hvordan alle mathysterikere der ute klarer seg gjennom dagen uten sammenbrudd. Bekymringsmeldingene gjaller i internettveggene, om alt fra kylling til selleri. Vi får dyrke vår egen mat alle sammen. Og kanskje ta et kurs i farmakologi, sånn at vi kan lage vår egen nervemedisin. På den måten så trenger ikke den evigvoksende trusselen om DØDELIG MAT ødelegge sjelefreden.”

Plutselig gikk det opp for meg at jeg er blitt en ekte mathysteriker! I det øyeblikket dette demret for meg, fór det flere tanker gjennom hodet mitt på en gang. Den første var: ”Jeg lurer på når vennene mine skjønte det?” For jeg har rimelig oppegående venner, nemlig, som er ganske flinke til å korrigere meg når de synes jeg tar av fullstendig. Så ble jeg lattermild, før latteren i neste øyeblikk satte seg fast i halsen, og jeg begynte å reflektere over hva dette dreier seg om egentlig. Jeg skal prøve å dele mine tanker om dette ”mathysteriet” med dere.

I bunn og grunn så handler dette om friheten til å kunne velge. Dersom man ikke bryr seg om hva man spiser, og ikke tror at det har noe å si for verken helse eller trivsel hva man putter i munnen, så har man tatt et valg og det er helt greit. Hvis man derimot tror at det betyr noe for kroppens og psykens velbefinnende hva man stapper i seg, har man i dagens samfunn et gedigent problem. For å illustrere hva jeg mener skal jeg gå litt tilbake i tid:

Da min bestemor vokste opp for ca 100 år siden var det ikke så lett å være norsk. Det var trange kår for de fleste, og den eneste form for matproduksjon som var industrialisert var hermetikkindustrien.

All annen mat var produsert på samme vis som det var blitt gjort i hundrevis, for ikke å si tusenvis av år. Kornet ble dyrket uten kunstgjødsel eller sprøytemidler. Det samme kan sies om de få sortene frukt og grønnsaker som trivdes så langt nord. Agurk og tomater var fremmedord, og bananer var det ingen som hadde smakt. Min bestemor vokste stort sett opp på sild og poteter, havregrøt, gulrøtter, løk og kål. All maten ble laget fra grunnen av, fordi det var den eneste måten å lage mat på. Det fantes ingen suppeposer. Syltetøyet mugnet hvis det stod åpent på kjøkkenbenken, og saften ble kokt av rips fra hagen og forseglet med lakk for ikke å gjære. I tillegg var all maten det vi i dag så vakkert kaller for ”økologisk”.

I dag er forholdene helt annerledes. Matindustrien sysselsetter tusener og er blitt så uoversiktlig, og produksjonskjeden så lang og kronglete, at de forskjellige delene av den ikke aner hva de andre holder på med.

Et godt eksempel er kyllingindustrien. Kyllingproduksjon i våre dager har ingenting med eggproduksjon å gjøre, for hønene som legger egg får et helt annet for enn de som ales opp på 32 uker for kjøttproduksjon. Det som skremmer meg er at kyllingprodusentene kjøper foret sitt fra en leverandør, la oss si Felleskjøpet, som kun skriver generelle ting som at foret er en ”standardblanding som sikrer optimale produksjonsresultater”. Bonden som aler opp kyllingene vet ikke hva foret inneholder, enten han er stor- eller småskalaprodusent. Ikke en gang de som drive med fjørfe på hobbybasis later til å bry seg om hva foret inneholder – de stoler på produsentens forsikring om at foret er sammensatt på en måte som gir høy avkastning og lite sykdom.

Et annet meget godt eksempel er oppdrettsnæringen. Her er forholdene enda verre! Fiskeforet blir produsert et eller annet sted, og oppdretterne tenker ikke så mye over at foret de aler opp fisken med består av ting det er unaturlig for fisken å spise i utgangspunktet, for ikke å snakke om at maisen i foret (ja – mais!) er genmodifisert til å produsere en gift som ødelegger tarmsystemet til organismene som spiser den.

Så kan vi ta en slakteribedrift, Gilde for eksempel. De får inn kjøtt som er alet opp på gud vet hva – i hvert fall har ikke Gilde peiling! De lager så et produkt av kjøttet som de maler opp, tilsetter en del konserveringsmidler og generell matsminke, sprøyter pølsene med litt røykaroma, pakker dem i plast og sender dem ut i butikkene.

Selv frukt og grønnsaker blir utsatt for en cocktail av kjemiske stoffer underveis i produksjonen fra drivhusene til butikkhyllene, og når leste du sist hvilken type kunstgjødsel, eller sprøytemiddelrester du finner i druene du kjøpte, for eksempel? Spørsmålet er i aller høyeste grad retorisk, for slik informasjon finner du aldri, og det er også poenget.

Eksempel på mat som i utgangspunktet er sunn, men som kanskje ikke er så helselig når det kommer til stykket:

Dersom man i dagens samfunn ønsker å velge sunn, giftfri mat, men uten å dyrke, eller ale den opp selv, har man ingen reelle valg! Man kan til en viss grad velge å kjøpe økologiske varer, men dersom man ønsker å leve helt uten giftstoffer, er dette i praksis umulig, uten å bruke så mye tid, krefter og penger at man like gjerne kunne drevet gårdsbruk på fulltid.

Så, ja – jeg er nok blitt en mathysteriker, mest av alt fordi jeg synes det er forkastelig at samfunnet vårt er blitt så uoversiktlig at det er umulig for vanlige folk å gjøre fornuftige valg, basert på den kunnskapen om maten som er tilgjengelig! 

E.coli-funn i norsk kylling.

Aftenbladet melder tirsdag 16. oktober at det nå er ekstra god grunn til å steke kylling godt og holde rått kyllingkjøtt atskilt fra annen mat. Dette oppslaget kom etter at det er funnet resistente e.coli-bakterier i nesten annenhver norsk kylling. Jeg vil gjerne dvele litt ved ordet ”resistente” i denne sammenhengen. Den største faren ved disse bakteriene, som lett overføres til mennesker, er nemlig at de ikke responderer på antibiotikabehandling. Det vil med andre ord si at dersom du skulle være uheldig å få i deg disse bakteriene ville du være ille ute. Grunnen til at disse bakteriene er så vanskelige å få has på, er fordi kyllingene som blir alet opp til mat får store mengder antibiotika i løpet av sitt korte liv. Rester av disse medisinene finnes også i kjøttet – i tillegg til den livstruende bakterien den altså ikke lenger hjelper mot. Ikke overraskende viser forsøk en sammenheng mellom resistente bakterier i kylling og resistens hos mennesker. Fortsatt ikke bekymret…?

Vi har nå kommet til et stadium der fjørfeproduksjonen er blitt så spesialisert at verpehøns og kyllinger til mat blir holdt fra hverandre. Verpehøns lever i et drøyt år før de blir slaktet og destruert. (Ja, du leste riktig; dette gjelder for øvrig også for økologiske høns!) Kyllinger blir alet opp på spesialfor som gjør dem slakteklare i løpet av 32 dager. Innholdet i dette foret har det vært mildest talt vanskelig å få rede på. Produsenten skriver kun generelle ting som at foret er en ”standardblanding som sikrer optimale produksjonsresultater”. Selv folk som driver med høns som hobby later ikke til å bry seg om hva foret de gir hønsene egentlig inneholder. Det indikeres at det inneholder store mengder mais, og en økologisk produsent opplyser om at han har problemer med å få tak i for som ikke inneholder genmodifisert mais.

Hvem vet når folk får nok? Det kommer kanskje snart til å bli mer vanlig med lyden av hanegal innenfor bygrensen, eller kanskje utstrakt bruk av snarer i bakhagene – kråker skal jo være god mat, har jeg hørt…