I Aftenbladet i dag leste jeg anmeldelsen av den nye boka til Niels
Christian Geelmuyden; «Sannheten på bordet». Jeg måtte lese boka i små bolker,
fordi jeg ble så eitrende sint av innholdet.
Anmelderen, Sigmund Jensen, hadde forventet
offentlig ramaskrik og rabalder i kjølvannet av utgivelsen, men konstaterer med
en viss undring at det har vært merkelig stille. Jeg er enig i hans undring
over folks likegyldighet i forhold til det de stapper i munnen, og vil prøve å
gi en forklaring på hva det kan skyldes.
Det er påfallende at de fleste som for alvor begynner
å se med kritiske øyne på kostholdet sitt, ofte har, eller har hatt, en
alvorlig lidelse. Geelmuyden har for eksempel måttet få en ny nyre. Selv hører
jeg også inn under denne kategorien, selv om jeg takker min Skaper hver eneste
dag for at det første som streiket hos meg var fordøyelsessystemet, fordi det
var relativt logisk å trekke slutningen at plagene skyldtes noe jeg spiste.
Andre er kanskje ikke så heldige, og får i stedet
sykdommer som er langt vanskeligere å både diagnostisere og helbrede. Kreft,
hjerte- og karsykdommer, ADHD, autisme, astma og allergi, MS, revmatisme og
andre auto-immune lidelser er alle sykdommer som med stor grad av sikkerhet kan
linkes opp mot kosthold.
Jeg bor i Stavanger, hvor inntektene ligger langt
over landsgjennomsnittet. Likevel later det til at folk flest er mest opptatt
av at matvareprisene er for høye. Uansett hvor mange ganger i året folk reiser
på ferie til eksotiske steder, eller hvor ofte de kjøper ny bil, eller pusser
opp kjøkkenet, klages det på at maten er alt for dyr, og folk med
millionlønninger jakter fortsatt på tilbudsvarer fra de store kjedene. Jeg
snakket nylig med en i høy-inntekt-gruppen som mente at «økologisk mat er bare
tull – det er bare dårligere varer til høyere pris.» Ettersom vi var i hyggelig
lag, lot jeg diskusjonen ligge. Men jeg er redd han tilhører flertallet av
forbrukere, og at denne holdningen er noe av forklaringen på fenomenet.
Hvorfor tenker folk på denne måten? Mest sannsynlig
fordi de har det travelt. De har så mye de skal rekke over. I tillegg til jobben,
er fritiden fylt med aktiviteter. Ingen vil jo sitte med følelsen av at de har
gått glipp av noe. Det er to generasjoner siden matvareindustrien for alvor gjorde
sitt inntog i nordmenns liv. I løpet av de siste 50 årene, har matvanene våre
endret karakter så gradvis at folk ikke har fått det med seg.
Men viktigst av alt er det kanskje at slike bøker og
tilhørende avisoppslag gir folk dårlig samvittighet. Ingen liker å ha dårlig
samvittighet. Ingen liker å tenke på at maten de gir barna sine kunne vært av
bedre kvalitet, hvis de hadde prioritert annerledes. De fleste ønsker nok å
leve i «lykkelig uvitenhet», for da kan de i det minste si «jeg visste ikke
bedre», den dagen helsen svikter. Eller de kan bruke det klassiske argumentet; «det
har ingenting med hva jeg spiser å gjøre!»
Atter andre har fortsatt en usvikelig tro på at
myndighetene våre passer på oss, selv om det gjentatte ganger har vært påvist
at Mattilsynet hvert eneste år hever den tillatte grenseverdien for giftstoffer
i maten vår til det 100-dobbelte av det som før var tillatt. Jeg synes også at
det ville vært beroligende å kunne stole på at myndighetene passet på
folkehelsen, men det toget forlot stasjonen for så lenge siden at det nå har
grodd opp ugress i skinnegangen!
