Det er med forundring jeg leser Aftenbladets leder torsdag 3. juli, «Vi trenger ikke matpakkepoliti». Artikkelen bærer i stor grad preg av synsing, heller enn av faktabasert informasjon.
Det nevnte begrepet omtales her som om det skulle
være noe som er funnet på i den senere tid. Jeg kan forsikre om at det er det ikke. Da jeg gikk på barneskolen tidlig
på 70-tallet, var det helt klare regler for hva det var lov å ha på matpakken.
Ost, leverpostei og kjøttpålegg var lov – sjokoladepålegg og sukker var det
ikke. Klasseforstanderen var den som hadde som oppgave å være klassens «matpakkepoliti».
Her i et av verdens rikeste land er vi dessverre i
ferd med å få større sosiale forskjeller enn før, og ettersom kosthold er med
på å forsterke disse forskjellene, kan jeg ikke skjønne hvorfor fellesskolen
ikke skal bidra med å lære elevene forskjellen på sunt og usunt kosthold, og
ikke minst farene forbundet ved usunn mat. Dette kan gjøres både ved å
introdusere ernæringslære i skolen, men ikke minst ved å vise barna dette i
praksis ved å sette rammer for hva matpakken kan inneholde.
Statistikken viser at det er en overrepresentasjon
av fedme blant barn i familier med lav utdannelse og inntekt. Det vil si at man
faktisk ikke kan forvente at alle familier skal ha forutsetning for å gi barna kunnskap
om et fornuftig kosthold hjemmefra. Dersom man heller ikke i den offentlige
skolen skal kunne legge til rette for at barn får et godt kosthold, vil man
over tid få en forsterkning av disse forskjellene og vil til slutt ende opp med
en «underklasse» som i enda større grad enn i dag er overrepresentert i forhold
til fedme, livsstilssykdommer og andre psykososiale problemer.
Det virker på meg som om «matpakkepoliti» vil være
en enkel, billig vei å gå i riktig retning, dersom vi er enige om at målet bør
være at alle skolebarn får et næringsrikt skolemåltid servert midt på dagen.
Kilder:
