Sand, eller ikke sand – det er spørsmålet!

Ok – jeg innrømmer det; jeg er bitt av hagebasillen. Eller for å være litt mer spesifikk; kjøkkenhagebasillen! Jeg har komposteringsdunk i hagen, og elsker både lukten og følelsen av å ta i egenkompostert jord – noe som har fått mer enn ett øyenbryn til å heve seg når jeg i glederus over årets egenproduserte jordforbedringsmiddel har meddelt dette til folk på jobben.

Men – jeg har nå (etter et besøk på Erga gård) også lært at matjord bør inneholde en del sand for å være mer luftig – da trives de fleste planter bedre. Joda – sand – kan det være så vanskelig da, tenkte jeg… Et besøk på nærmeste plantesenter viste meg at de riktignok hadde noe de kalte ”Sandlådesand” på godt svorsk, som for så vidt var fullt brukbar, men til hvilken pris! Jeg har nå, for de som ikke vet det, vært gift med en skotte i et kvart århundre, og dette har satt sine spor, kan man si… Så jeg tenkte som så: ”Ha! Sand! Jeg vet hvor jeg kan få tak i gratis sand – og la meg med en gang skyte inn at tanken på Solastranden har streifet meg, helt til jeg kom på at jeg tror jeg har hørt noe om at det ikke er lov å hente sand fra de sårbare strendene våre – og lovbryter vil man jo ikke være!

På dette tidspunktet var det at den kreative hjernen min kom på det eneste fornuftige stedet å hente sand til kjøkkenhagen; i sandtaket på Lutsi! For de som ikke kjenner til dette stedet, kan jeg opplyse følgende: Da jeg var ei lita jente (for ganske få år siden, altså) var Lutsi mitt sommerparadis. Besteforeldrene mine hadde hytte 300 meter fra sandtaket, og uten innlagt vann var det min morfars jobb å hente vann i sinkbøtter hver dag fra en kran i sandtaket. Jeg slo ofte følge på veien og lekte i sanden mens morfar fylte de to bøttene med rent kildevann. O idyll – sier hun som ikke måtte slite de to fulle sinkbøttene hjem etterpå…

At jeg måtte bruke så pass mye overtalelse for å få min kjære, halvt skotske, mann til å kjøre meg dit for å spare noen kroner, overrasket meg faktisk litt, men til slutt ga han etter og som det heter; ut på tur – aldri sur! Det er jo tross alt ikke så langt til Lutsi, og man skal jo som kjent ikke sove bort sommernatten…

Nå er det tenkelig at noen av dere har vært på Lutsi i den senere tid, og da er det også en distinkt mulighet for at dere nå tenker: ”Sandtak på Lutsi? Hva er det hun snakker om?”

Vi holdt nesten på å kjøre forbi, vi. Det jeg husker som en svær skrent med sand som strakte seg helt ned til parkeringsplassen ved siden av veien, er nå blitt et gjengrodd buskas i bunnen av en ur. Jeg kunne så vidt skimte noen sandaktige flekker et godt stykke opp i den uframkommelige ura, men noe sandtak slik som jeg husket det var ikke i sikte noe sted!

Den som slukøret måtte returnere uten så mye som et sandkorn, var meg. Og da var selvfølgelig også plantesenteret stengt for kvelden. Så nå står jeg her – klar for hagearbeid, og fremdeles uten sand til kjøkkenhagen min. Akk ja! Jeg skal sikkert lære noe av dette. Kanskje hvis jeg sover på det en natt, så kommer jeg på hva det er…