Fra en mathysterikers ståsted.

Jeg er opptatt av mat; av ren, hjemmelaget mat. Det har jeg for så vidt alltid vært, men temaet har opptatt meg i stadig økende grad i den senere tid, og jeg har både snakket og skrevet om det i alle tenkelige fora; facebook, blogspot, avisspaltene og e-post. Her en dag skrev av en av mine facebookvenner på veggen sin følgende lille hjertesukk:

”Lurer på hvordan alle mathysterikere der ute klarer seg gjennom dagen uten sammenbrudd. Bekymringsmeldingene gjaller i internettveggene, om alt fra kylling til selleri. Vi får dyrke vår egen mat alle sammen. Og kanskje ta et kurs i farmakologi, sånn at vi kan lage vår egen nervemedisin. På den måten så trenger ikke den evigvoksende trusselen om DØDELIG MAT ødelegge sjelefreden.”

Plutselig gikk det opp for meg at jeg er blitt en ekte mathysteriker! I det øyeblikket dette demret for meg, fór det flere tanker gjennom hodet mitt på en gang. Den første var: ”Jeg lurer på når vennene mine skjønte det?” For jeg har rimelig oppegående venner, nemlig, som er ganske flinke til å korrigere meg når de synes jeg tar av fullstendig. Så ble jeg lattermild, før latteren i neste øyeblikk satte seg fast i halsen, og jeg begynte å reflektere over hva dette dreier seg om egentlig. Jeg skal prøve å dele mine tanker om dette ”mathysteriet” med dere.

I bunn og grunn så handler dette om friheten til å kunne velge. Dersom man ikke bryr seg om hva man spiser, og ikke tror at det har noe å si for verken helse eller trivsel hva man putter i munnen, så har man tatt et valg og det er helt greit. Hvis man derimot tror at det betyr noe for kroppens og psykens velbefinnende hva man stapper i seg, har man i dagens samfunn et gedigent problem. For å illustrere hva jeg mener skal jeg gå litt tilbake i tid:

Da min bestemor vokste opp for ca 100 år siden var det ikke så lett å være norsk. Det var trange kår for de fleste, og den eneste form for matproduksjon som var industrialisert var hermetikkindustrien.

All annen mat var produsert på samme vis som det var blitt gjort i hundrevis, for ikke å si tusenvis av år. Kornet ble dyrket uten kunstgjødsel eller sprøytemidler. Det samme kan sies om de få sortene frukt og grønnsaker som trivdes så langt nord. Agurk og tomater var fremmedord, og bananer var det ingen som hadde smakt. Min bestemor vokste stort sett opp på sild og poteter, havregrøt, gulrøtter, løk og kål. All maten ble laget fra grunnen av, fordi det var den eneste måten å lage mat på. Det fantes ingen suppeposer. Syltetøyet mugnet hvis det stod åpent på kjøkkenbenken, og saften ble kokt av rips fra hagen og forseglet med lakk for ikke å gjære. I tillegg var all maten det vi i dag så vakkert kaller for ”økologisk”.

I dag er forholdene helt annerledes. Matindustrien sysselsetter tusener og er blitt så uoversiktlig, og produksjonskjeden så lang og kronglete, at de forskjellige delene av den ikke aner hva de andre holder på med.

Et godt eksempel er kyllingindustrien. Kyllingproduksjon i våre dager har ingenting med eggproduksjon å gjøre, for hønene som legger egg får et helt annet for enn de som ales opp på 32 uker for kjøttproduksjon. Det som skremmer meg er at kyllingprodusentene kjøper foret sitt fra en leverandør, la oss si Felleskjøpet, som kun skriver generelle ting som at foret er en ”standardblanding som sikrer optimale produksjonsresultater”. Bonden som aler opp kyllingene vet ikke hva foret inneholder, enten han er stor- eller småskalaprodusent. Ikke en gang de som drive med fjørfe på hobbybasis later til å bry seg om hva foret inneholder – de stoler på produsentens forsikring om at foret er sammensatt på en måte som gir høy avkastning og lite sykdom.

Et annet meget godt eksempel er oppdrettsnæringen. Her er forholdene enda verre! Fiskeforet blir produsert et eller annet sted, og oppdretterne tenker ikke så mye over at foret de aler opp fisken med består av ting det er unaturlig for fisken å spise i utgangspunktet, for ikke å snakke om at maisen i foret (ja – mais!) er genmodifisert til å produsere en gift som ødelegger tarmsystemet til organismene som spiser den.

Så kan vi ta en slakteribedrift, Gilde for eksempel. De får inn kjøtt som er alet opp på gud vet hva – i hvert fall har ikke Gilde peiling! De lager så et produkt av kjøttet som de maler opp, tilsetter en del konserveringsmidler og generell matsminke, sprøyter pølsene med litt røykaroma, pakker dem i plast og sender dem ut i butikkene.

Selv frukt og grønnsaker blir utsatt for en cocktail av kjemiske stoffer underveis i produksjonen fra drivhusene til butikkhyllene, og når leste du sist hvilken type kunstgjødsel, eller sprøytemiddelrester du finner i druene du kjøpte, for eksempel? Spørsmålet er i aller høyeste grad retorisk, for slik informasjon finner du aldri, og det er også poenget.

Eksempel på mat som i utgangspunktet er sunn, men som kanskje ikke er så helselig når det kommer til stykket:

Dersom man i dagens samfunn ønsker å velge sunn, giftfri mat, men uten å dyrke, eller ale den opp selv, har man ingen reelle valg! Man kan til en viss grad velge å kjøpe økologiske varer, men dersom man ønsker å leve helt uten giftstoffer, er dette i praksis umulig, uten å bruke så mye tid, krefter og penger at man like gjerne kunne drevet gårdsbruk på fulltid.

Så, ja – jeg er nok blitt en mathysteriker, mest av alt fordi jeg synes det er forkastelig at samfunnet vårt er blitt så uoversiktlig at det er umulig for vanlige folk å gjøre fornuftige valg, basert på den kunnskapen om maten som er tilgjengelig!