Hvordan matlaging kan forandre livet...

Her om dagen kom jeg over følgende filmsnutt, kalt "How cooking can change your life" 
Nå er jeg, som de fleste sikkert har lagt merke til, mer enn gjennomsnittlig opptatt av matlaging, og hvordan maten vi inntar på daglig basis kan være en kilde til enten sykdom eller helse. Denne vesle filmen understreker nok en gang i hvilken retning vi har gått som samfunn de siste 50-60 årene.

I dag har tatt ut litt avspasering fra jobben, og har kost meg grenseløst på kjøkkenet. Det første jeg satte i gang med var å lage en ny porsjon med fermentert kål - også kjent som "sauerkraut" rett og slett fordi tyskerne har spist dette i århundrer. Det er kanskje flere enn meg som husker Eddie Skollers "What did you learn in school today?" hvor han harselerer med de fleste europiske lands særegenskaper. I det tyske verset heter det treffende nok: "I learned that ordnung muss sein, no matter vhat you say, so I eat my sauerkraut tree times a day."(Feilstavingen tilsiktet...)

Finsnittet hodekål. gulrøtter og eple blir tilsatt salt og krydder
og blir til det lekreste tilbehør til nær sagt hva som helst. 

Jeg skal ikke spekulere for mye i hva som gjør meg så lykkelig bare ved å stå med hendene dypt nedi en bolle med finsnittet kål og salt, men faktum er at følelsen jeg får, nærmest kan beskrives som euforisk! Det kan muligens være tanken på alle de gunstige bakteriene som skal få grønnsakene til å bli lettere fordøyelige, samtidig som innholdet av vitaminer øker. Ja - det er sant; bakteriene produserer faktisk flere vitaminer, så særlig på vinterstid kan det anbefales å spise litt fermenterte grønnsaker hver dag. Hvis noen ønsker en mer vitenskapelig innføring i hva som skjer og hvorfor det er bra for oss, kan jeg anbefale boka "Sjarmen med tarmen".

Her er grønnsakene fylt på rene Norgesglass, og et helt kålblad
legges over for å holde grønnsakene under væsken. 

Jeg har funnet ut at det er lurt å legge en eller annen form for
lodd på toppen (steiner), ellers har kålen lett for å flyte opp. 

Her i kjøkkenskapet mitt skal disse glassene få stå og godgjøre
seg i noen uker til de smaker passe syrlig. Etterpå skal de få
fast tilholdssted i kjøleskapet. 

Etter å ha laget sauerkraut, gjøv jeg løs på brødbakingen. Jeg har egentlig aldri vært spesielt venner med gjærbakst, og familien min kan underskrive på at det i årenes løp har vært mer enn bare et frustrasjonsutbrudd på kjøkkenet, under tidligere forsøk på brødbakst. Jeg tror at det som gjorde at jeg "knakk koden" var en blanding av to ting: Jeg sluttet å lage svære deiger beregnet på 4 brød i slengen. Nå baker jeg et, eller i høyden to brød om gangen. I tillegg har jeg oppdaget at magen min ikke har godt av vanlig hvetemel. Derfor har jeg begynt å kjøpe forskjellige typer "urkorn", så som svedjerug, emmer, spelt og einkorn. Holli mølle har spesialisert seg på å male disse, og jeg får tak i melet deres i den velassorterte økologiske butikken på Ullandhaug i Stavanger.

Jeg liker å tilsette valnøtter i brødet jeg baker. 

Her er det ren slump som gjelder. Det eneste jeg måler er
væskemengden , gjær og salt. Resten går på "gefühlen"...

Fin-fin deig klar til heving. 

Ferdig etterhevet brød klar for stekeovnen. 

Det er ikke mye som slår nybakt brød! 

Det er godt mulig at det blir ferskt brød til kveldsmat i kveld...

Tenk om Mattilsynet var en mann?

I natt drømte jeg at Mattilsynet var en mann. En gretten, gammel gubbe som satt og mumlet for seg selv på et støvete kontor, mens han stablet sakspapirer i høye, vaklevorne bunker. Jeg tror han bodde på det kontoret, for huden hans var gusten – sånn som den blir hos folk som aldri ser solskinn, eller trær, eller dyr. Kanskje det var derfor han var så fryktelig sur på alle de som ville gjøre verden til et bedre sted?

Kanskje det var derfor han sørget for at Oste-Johnsen måtte stenge dørene? «Hvordan kan jeg få has på den irriterende butikken som gjør at folk kommer smilende ut av den med oster som lukter mystisk, men smaker himmelsk?» En dag kom han på det: «Jeg innfører påbud om å oppbevare osten i kjøledisk til enhver tid! Det får nok tørket smilet av ansiktene på både Oste-Johnsen og kundene hans, tenker jeg!»

Ikke før hadde han gledet seg ferdig over den knusende seieren, før han kastet sine øyne på noen ungdommer på Bøker og Børst som serverte kundene sine påsmurte skiver sammen med en kopp kaffe eller te. «Aha! Alt for liten plass bak disken! Og, hva er dette? Har dere bare en vask? Nei – det går ikke! Forbudt! Forbudt!» ropte Mattilsynet, mens den gustne huden hans ble rødflammet av opphisselse.

Men han var fortsatt ikke fornøyd. Sultent kastet han nå sine øyne på slakter Idsøe: «Hva? Selger dere hønseføtter? Horribelt! Det går ikke an! Det er forbudt! Forbudt!» Mattilsynet gikk nå opp i fistel, så opprørt ble han.

Han kjente etter hvert at anstrengelsene tok på og innså at han måtte fokusere på noe som gjorde ham mindre nedstemt. Han tok derfor fram en søknad fra en fórprodusent som ønsket dispensasjon til å benytte genmodifisert mais og soya i fiskefóret sitt. Dette var ting som Mattilsynet hadde greie på! Dette var skikkelige saker. Han smilte, mens han satte et stort, rødt «godkjent»-stempel på søknaden.

Så tok han fram en rapport om en pelsdyroppdretter noen hadde levert inn klage på. «Hersens ekstremister og kverulanter,» tenkte Mattilsynet, og strøk klagen med et pennestrøk: «Pelsdyroppdrettere er skikkelige folk! Kom ikke her og si noe annet!»

Neste sak i bunken var en kyllingprodusent som ønsket å doble antallet kyllinger i produksjonen sin. Dette var musikk i Mattilsynets ører: «Godkjent» over hele søknaden. Etter at han hadde forsikret seg om at det ikke var denne oppdretteren som solgte de avskyelige hønseføttene. Den slags tankegods om å nytte hele dyret, fikk det til å vrenge seg i magen hans. Han gledet seg hver eneste gang en besetning gamle verpehøns ble gasset i hjel og nedgravd, eller brent. «Så slipper i hvert fall noen å lage seg billig og næringsrik middag av den maten!»

Nok en klage – denne gangen på et oppdrettsanlegg som visstnok hadde forurenset en hel fjord. «Sludder og vås!» tenkte Mattilsynet. «Jeg ser ingenting, jeg! Vannet ligger der så blankt og stille. Ingenting galt å få øye på her, nei! Dessuten har jeg nettopp godkjent en ny type antibiotika i fóret til fisken, så her er nok alt i skjønneste orden, ja!» Med et fornøyd sukk kastet han klagen i søppeldunken.

Enda et problem i haugen hans: Flere ferdigmatprodusenter hadde overskredet grenseverdiene for tilsetningsstoffer i maten de produserte. Men dette visste Mattilsynet hvordan han skulle håndtere – dette hadde han gjort mange ganger før: Med rask hånd, flyttet han kommaet en eller to plasser. «Så! Der tenker jeg det ordnet seg for produsentene, ja. Jeg kan nok en gang henvise til at tilsetningsstoffene ligger godt under grenseverdiene!»

Det var omtrent på dette tidspunktet jeg våknet, våt av svette, og innså at marerittet egentlig ikke var en drøm… 

Forklaring på økningen av cøliaki og hveteintoleranse?

 Nå er jeg skikkelig sint! Og på en merkelig måte nesten også litt lettet. Årsaken skal jeg forklare her og nå: Jeg kom nemlig over denne lenken som ga en god forklaring på hvordan det kan ha seg at forekomsten av cøliaki og andre fordøyelsesplager har skutt i været de siste 25 årene.

Ikke overraskende er jeg en av dem som har merket dette på kroppen. I motsetning til andre familiemedlemmer som har fått påvist cøliaki, ga mine blodprøver ingen utslag. Fastlegen min konkluderte derfor med at jeg bare kunne fortsette å spise brød. Jeg burde kanskje blitt glad for å få en slik beskjed, for jeg var jo glad i brødmat, men i stedet ble jeg frustrert, for jeg kjente jo at noe var riv, ruskende galt med fordøyelsen min, selv om legen ikke klarte å finne årsaken.

Ettersom jeg fra naturens side er en smule skeptisk til autoriteter, tok jeg i stedet tak i problemet på egen hånd, og fant ut at etter å ha kuttet ut hvete fra kosten forsvant symptomene gradvis. Her er det verdt å merke seg at jeg ble dårlig igjen ved å spise glutenfritt brød som inneholdt hvetestivelse! Altså konkluderte jeg med at det ikke var glutenet i hveten jeg reagerte på. 

For å komme til poenget: Lenken over viser en sammenheng mellom glutensensitivitet og den økende bruken av «Round up», eller glyfosat som tvangsmodner på hveteavlingene i USA:

Som grafen over viser, er økningen av cøliaki i USA direkte proporsjonal med økningen av glyfosatbruken i landbruket. 

Men hvorfor skal vi bekymre oss over dette her i Norge? Tja - kanskje fordi vi importerer hveten som vi baker brødene våre av, fra blant annet USA.  (Se denne lenken fra nrk.) Det meste av kornet som dyrkes her i Norge, blir nemlig brukt til dyrefór. 

Så når forståsegpåere fra for eksempel mattilsynet eller andre offentlige instanser i beste sendetid påstår at mat-intoleranse har blitt en mote, og at folk unngår hveteprodukter fordi de vil slanke seg, da blir jeg rett og slett sint! Det er en lettvint forklaringsmodell som vitner om mangel på faglig kompetanse hos dem som er satt til å ta vare på folkehelsen. Det hadde nok vært smartere om de leste seg opp på nyere forskning, som stadig tydeligere viser hvor skadelig den industrialiserte måten å produsere mat på egentlig er for oss. 

GMO-mais nå tillatt i Norge!

Vi som har engasjert oss mot Monsantos mildest talt uetiske virksomhet, som blant annet inkluderer å spre genmodifiserte organismer (heretter kalt GMO) over hele verden, hadde en svart dag, da det ble kjent at miljøminister Tine Sundtoft fra Høyre har akseptert import av 2 typer GMO-mais til Norge. Dette kan vi lese på nrks nettsider i dag:

"Departementet presiserer overfor NTB at GMO-er som er godkjent i EU, automatisk er godkjent i Norge. Enkeltland kan innføre forbud, men det har ikke Norge gjort, og etter en viss tid vil produktene dermed være å anse som godkjent, forklarer departementet."

Jeg har flere spørsmål til dette sitatet:

1.)  Kan noen forklare meg hvorfor alt som er godkjent i EU automatisk blir godkjent i Norge, når vi ikke er med i EU? Og dersom det henger sammen med EØS-avtalen (noe jeg mistenker at det gjør), kan vi da vennligst si opp denne avtalen og etablere en fri handelsavtale i stedet?

2.)  Hvis det nå er slik som departementet beskriver, da vil jeg gjerne vite hvor politikerne som burde ha innført et forbud mot dette har vært hen? Det er enkelte timer man rett og slett bare ikke har lov til å sove i!

Hvorfor er dette så viktig? Vel – det er to typer GMO-mais som er farlige. Den ene er den som er modifisert for å tåle sprøytemiddelet «Round-up», som for øvrig også produseres av Monsanto. Nyere forskning viser at glyfosat som er den aktive ingrediensen i middelet ikke er så uskyldig som produsenten påstår. Den har negativ innvirkning både på insekter (bie-døden har vel de fleste hørt om nå) og på menneskers fordøyelsessystem.

Den andre sorten er mais som er genspleiset med en bakterie som finnes i jorden, kalt Bt-bakterie. Denne maisen produserer selv en gift som ødelegger fordøyelsessystemet til skadedyrene som spiser dem. Begge giftene har vist seg å akkumuleres oppover i næringskjeden, det vil si at når vi spiser fisk eller kjøtt av dyr som har fått denne maisen i foret, så overføres giften til oss.

Disse giftene lagres spesielt i fettvev, noe oppdrettslaks har mye av. Dette er ekstra skummelt for gravide og ammende mødre. Giftstoffene overføres til fosteret gjennom morkaken, og til spebarn gjennom morsmelken. Det vil si at vi utsetter de mest sårbare av oss for gifter de ikke har mulighet til å beskytte seg mot. Skadevirkningene av dette er fortsatt ikke ordentlig kartlagt, men vi kan allerede nå ane hvilke konsekvenser dette har for folkehelsen, blant annet i form av kreft, fedme, autoimmune sykdommer og nedsatt intelligens.

Nå må politikerne våre komme på banen før det er alt for sent!

Kilder:

http://forskning.no/genmodifisert-mat/2012/07/rotter-fetere-av-genmat

http://m.db.no/2014/10/29/nyheter/politikk/landbruk/monsanto/innenriks/35990235/?www=1

http://www.nrk.no/sorlandet/regjeringen-tillater-import-av-genmodifisert-mais-1.12014825

http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21338670

http://articles.mercola.com/sites/articles/archive/2012/08/07/genetically-engineered-foods-hazards.aspx?e_cid=20120807_DNL_artNew_1

Matpakkepoliti - et skritt i hvilken retning?

 Det er med forundring jeg leser Aftenbladets leder torsdag 3. juli, «Vi trenger ikke matpakkepoliti». Artikkelen bærer i stor grad preg av synsing, heller enn av faktabasert informasjon.

Det nevnte begrepet omtales her som om det skulle være noe som er funnet på i den senere tid. Jeg kan forsikre om at det er det ikke. Da jeg gikk på barneskolen tidlig på 70-tallet, var det helt klare regler for hva det var lov å ha på matpakken. Ost, leverpostei og kjøttpålegg var lov – sjokoladepålegg og sukker var det ikke. Klasseforstanderen var den som hadde som oppgave å være klassens «matpakkepoliti».

Her i et av verdens rikeste land er vi dessverre i ferd med å få større sosiale forskjeller enn før, og ettersom kosthold er med på å forsterke disse forskjellene, kan jeg ikke skjønne hvorfor fellesskolen ikke skal bidra med å lære elevene forskjellen på sunt og usunt kosthold, og ikke minst farene forbundet ved usunn mat. Dette kan gjøres både ved å introdusere ernæringslære i skolen, men ikke minst ved å vise barna dette i praksis ved å sette rammer for hva matpakken kan inneholde.

Statistikken viser at det er en overrepresentasjon av fedme blant barn i familier med lav utdannelse og inntekt. Det vil si at man faktisk ikke kan forvente at alle familier skal ha forutsetning for å gi barna kunnskap om et fornuftig kosthold hjemmefra. Dersom man heller ikke i den offentlige skolen skal kunne legge til rette for at barn får et godt kosthold, vil man over tid få en forsterkning av disse forskjellene og vil til slutt ende opp med en «underklasse» som i enda større grad enn i dag er overrepresentert i forhold til fedme, livsstilssykdommer og andre psykososiale problemer.

Det virker på meg som om «matpakkepoliti» vil være en enkel, billig vei å gå i riktig retning, dersom vi er enige om at målet bør være at alle skolebarn får et næringsrikt skolemåltid servert midt på dagen.

Kilder:

http://www.fhi.no/tema/overvekt-og-fedme/overvekt-hos-barn-og-unge

http://epirev.oxfordjournals.org/content/29/1/29.full

Nordmenn blant de giftigste i verden?

I Bergens Tidende i dag kan vi lese om en ny undersøkelse som slår fast at nordmenn er blant de med høyest andel miljøgifter i kroppen i verden. Journalisten har snakket med en tilfeldig forbruker og spurt henne hva hun synes om dette. Svaret hennes er både typisk, og samtidig forferdelig trist: «Det overraskar meg ikkje. Eg er klar over at det finnast mykje rart i både mat og kosmetikk. Eigentleg burde eg bry meg meir, men så er det den tidsklemma då, seier Bente Nesfossen.»

Her kan du lese hele artikkelen.

Når er det egentlig på tide å bry seg? At det for 60 år siden var vanlig å finne 6 til 7 miljøgifter i kroppene til nordmenn, mens man i dag finner (hold deg fast!) mellom 200 og 300 miljøgifter er tydeligvis ikke nok. At industrien stadig ligger i forkant med å utvikle nye og giftige kjemikalier til bruk i alt fra sprøytemidler til kosmetikk, klær og møbler burde vi kanskje etter hvert ha vent oss til tanken på. Hvorfor den jevne, norske forbruker fremdeles har en overdreven tiltro til at myndighetene beskytter oss mot uønskede, skadelige stoffer er meg en gåte.

Under er en lenke som viser til hvordan miljøgifter kan skade det menneskelige arvestoffet, og derved påvirke helsen til kommende generasjoner:

http://www.thelancet.com/journals/laneur/article/PIIS1474-4422(13)70278-3/abstract

Er årsaken virkelig «denne tidsklemma» som Nesfossen skylder på? La oss studere fenomenet litt nærmere: For 60 år siden var det ingen som snakket om «tidsklemma» – begrepet var rett og slett ikke oppfunnet ennå. Samtidig var den jevne nordmanns hverdag uendelig mye mer tungvint og arbeidskrevende enn den er i dag. De fleste hadde verken fryseboks, tørketrommel, helautomatisk vaskemaskin, food processor, bil, eller de fleste andre arbeids- og tidsbesparende apparatene vi omgir oss med som en selvfølge i dag. Likevel hadde de tilsynelatende bedre tid. Kanskje det kan komme av at de heller ikke hadde fjernsyn, datamaskin, spillkonsoller eller dvd-spillere?

En annen ting de slapp å bruke tid på for 60 år siden, var å pusse opp husene sine annet hvert år, og kjøpe nye møbler, for ikke å snakke om klær og sko etter hvert som trendene skifter. Dagens forbrukere er fanget i et jag etter å «følge med i tiden» - et jag som blir stadig mer heseblesende etter hvert som «trendsetterne» skrur opp tempoet på produksjonen av stadig nye varer vi «bare må ha». Større flatskjermer, mer avanserte mobiler, nyere bil, finere hus, større, bedre, nyere, mer, mer, mer! Blir det noen gang nok?

Jeg har lenge forfektet at vi i den vestlige verden blir nødt til å klare oss med mindre for at denne jordkloden som vi deler med mer enn 7 milliarder andre skal overleve. Men kanskje det er på tide å snu litt på tankegangen? Kanskje vi egentlig skal klare oss med mer? Men med mer av en annen sort: Mer skjønnhet, mer samhold, mer selvrealisering, mer kunst, mer musikk og ikke minst; mer tid! Hvis vi fyller livene våre med færre ting med høyere kvalitet, vil vi komme til å respektere tingene mer enn vi gjør i dag. Vi vil føle respekt for måten de ble laget på, reparere dem oftere og tenke på hvor de havner når vi ikke har bruk for dem lenger. Vi er i dag fanget i en spiral av billige forbruksvarer som ikke øker livskvaliteten vår, men tvert i mot gjør den uendelig mye kjipere. Både fordi det gjør noe med oss rent mentalt, men også fordi tingene er fulle av de miljøgiftene jeg henviste til i begynnelsen av dette stykket.

Og hvis vi ikke ærer oss selv nok til å ta vare på kroppene våre, så tenk i det minste på dine barn og barnebarn! Er det riktig å la kommende generasjoner betale i form av alvorlige nedarvede lidelser for de miljøgiftene vi inntar – alt bare fordi vi følte oss fanget i denne «tidsklemma» som egentlig er en konstruksjon, oppfunnet av smarte forretningsfolk?

 

I vitenskapens og arrogansens tid.

Vi er alle barn av vår tid, sies det. I tidligere tider gikk kunnskap i arv fra genereasjon til generasjon. Ikke alltid med like stor suksess, naturligvis. Noen ganger kan det være lurt at en ny generasjon får lov til å tenke helt på nytt - slikt kan det komme mye nyskapende oppfinnelser og nyttig viten ut av.

På den annen side er jeg redd vi har kommet til å helle ut barnet med badevannet i enkelte sammenhenger. Jeg tenker da spesielt på matkunnskap som gikk i arv spesielt fra mor til datter helt til langt inn i forrige århundre. Det var for eksempel lenge allment kjent at hvis man ble forkjølet, skulle man spise kyllingsuppe. I mange tiår ble dette avfeid som et tåpelig kjerringråd, fullstendig uten rot i empirisk forskning. Heldigvis fortsatte mange å lage kyllingsuppe til sine syke familiemedlemmer, på tross av leger og forskeres overbevisning om at det ikke hadde noen virkning overhodet.

Nå viser nyere forskning at våre oldemødre hadde helt rett; kyllingsuppe har beviselig en positiv innvirkning på helsen.

Hvis du fortsatt tviler, kan du lese nok en lenke her.

Det er kanskje vanskelig å balansere mellom sunn skepsis mot etablerte "sannheter", og en arrogant avfeining av tidligere generasjoners nedarvede kunnskaper. Men behøver det å være så vanskelig?

For et par år siden kom jeg for første gang over en helt utrolig personlig historie på youtube. Noen av leserne av denne bloggen har kanskje allerede sett Dr. Terry Wahls gi en TED-forelesning om sin egen vei fra alvorlig MS til god helse, ved å legge om kostholdet sitt. Bare for å understreke det; dette er ikke en historie om spontan/religiøs/uforklarlig helbredelse. Dette er en dame som i aller høyeste grad kan både forklare og underbygge vitenskapelig de metodene hun har brukt og fortsatt bruker på seg selv for å holde seg frisk.

For dem som aldri har hørt om denne amerikanske legen og forskeren, kan det kanskje være på sin plass med et par "før og etter bilder":

Det nederste bildet viser Terry Wahls i 2013 - 6 år etter at hun ikke lenger kunne gå, og måtte ha en spesialbygget rullestol fordi hun hadde så svekkede muskler i ryggen at hun ikke en gang klarte å sitte oppreist i stolen.

 

Det denne legen har gjort er å reintrodusere et variert kosthold som hovedsaklig består av rene råvarer og økologisk dyrkede frukt og grønnsaker. Med andre ord ingredienser som våre oldemødre ville ha gjenkjent som mat. Det har lenge vært sagt fra forskjellige kostholdseksperter at dersom våre oldemødre ikke ville gjenkjent en matvare, er det stor sannsynlighet for at kroppen vår heller ikke klarer det. Og hva gjør kroppen når vi inntar noe den ikke gjenkjenner som mat? Jo, den setter i gang forsvarsverkene og behandler den ukjent "synderen" som en farlig inntrenger. Med andre ord; imunforsvaret settes i full alarm-beredskap!

 

Tenk deg da at du utsetter den stakkars kroppen din for en slik behandling hver eneste dag - flere ganger til dagen. Er det da rart at det stakkars immunforsvaret blir forvirret og begynner å angripe kroppens egne celler i stedet? Det er, enkelt forklart, omtrent det som skjer når vi får en såkalt auto-immun sykdom - og dem er det mange av! MS er bare en av dem. I tillegg er lupus, revmatisme, cøliaki, Crohns og ulcerøs kolitt blant dem. Jeg kunne gjort listen lengre, men du skjønner sikkert poenget.

 

Jeg har lyst til å avslutte med å sitere overlege Berit Norstrand som i denne artikkelen sier følgende:

 

"- Tidsklemma? Hvem var det som oppfant det begrepet? spør Berit Nordstrand, og svarer selv:

– Det må jo være produsentene av ferdigmat som ønsker å overbevise oss om at vi må spise i farten, og at det tar for lang tid å lage mat fra bunnen av. Men sånn er det ikke, og sånn trenger det ikke være."

 

Så finn fram den gamle, fillete kokeboken etter mormor, eller hvis du insisterer på å leve i 2014; bruk nettet for alt det er verdt! Det finnes mengder av oppskrifter, tips og råd der ute! Brett opp ermene og finn fram skjærebrettet og kraftgryta!

 

 

 

God mat gir glede og god helse til både kropp og sjel!